Atlantic
John Cale hoppet av fløyelsbanen høsten 1968, og den bisarre magien fra 1967-debuten sto aldri til å gjenskape eller prolongere. ”White Light/White Heat” og det selvtitulerte tredjealbumet ble kunstneriske hulrom, pretendert som intellektualisme. Endog nasale Lou Reed – en av flere rockepoeter som burde holdt seg til rent tekstforfatterskap – fikk nok under fullbyrdelsen av ”Loaded”. Reed var ikke lengre medlem av bandet da skiva utkom i 1970, og han brukte mye tid på å klage over behandlingen låtene hans ble gitt av de resterende medlemmene, i hovedsak ensemblets musikalske alibi Doug Yule. En bør huske at ingen av platene til Velvet Underground solgte på 60- eller 70-tallet. Gradvis ga ettertiden dem, og særlig ”Velvet Underground & Nico”, ærbødig applaus.
Sånn sett er det ikke å undres at også ”Loaded” fremstår vimsete og febrilsk – skiva ble gjort som et fjerde forsøk på å vinne et mulig publikum. Det søte åpningssporet ”Who Loves The Sun” er en fin The Beach Boys-parafrase. Resten av menyen fylles av keitet, elektrifisert visesang, Grateful Dead-farget stillstand, svakt komponerte 60-tallssvisker, usjarmerende poesiresitasjon og medioker rock’n roll. Det ferske restaurasjonsslippet fås som enkeldisk og bokssett med hele seks skiver pluss trykksak, stappfull av demoer og ubenyttet materie. Oppegående musikkfrelste klarer seg utmerket med vinylpressing av 1967-opuset. Avslutningsvis, litt kuriosa: Nevnte Yule nektet å akseptere gruppas endelikt. For egen maskin, og med drahjelp fra blant andre Deep Purples Ian Paice, tilvirket multiinstrumentalisten 1973-albumet ”Squeeze”; alle er enige om at dette kun er en Velvet Underground-plate i navnets forstand…
Geir Larzen
Utgivelsesdato: 30.10.2015