I det man trodde at den klassiske AORen var i ferd med å dø ut, så dukker det opp flere sultne unge band som er mer enn villige til å ta over stafettpinnen fra band som Def Leppard og Journey, med svære refrenger skreddersydd for allsang på arenaer. Vi tok en pils med James Martin, keyboardisten og låtskriveren i engelske Vega, på en hotellbar i Nottingham.
Tekst Geir Amundsen
Foto Steven Christie
– Det begynner å bli noen år siden jeg første gang la merke til navnene til deg og din tvillingbror og bassist Tom – men da var det som låtskrivere for andre band. Dere startet ikke deres første band nå i 2009 med Vega?
– Nei, jeg og Tom startet et band ved navn Sugartown i 1998, som ga ut to EPer. Vi prøvde å få en kontrakt med selskaper som Now & Then og Escape, men ingen ville ha oss, så vi ga opp. Vi startet opp igjen med nye medlemmer og musikk som var mer poppa a la Savage Garden eller Blink 182. Her fikk vi nesten kontrakt i USA, men det raknet i siste øyeblikk. Men vi satt jo der med en haug låter som vi ikke fikk brukt. Så finner vi ut at Frontiers i Italia leter etter låter til sine artister, og sendte låtene våre til dem. Etter kort tid tok de kontakt og sa at de elsket låtene våre, og ville gjerne spille de inn med band som hadde platekontrakt hos dem.
– Hvem snakker vi om da?
– Vi hadde et par låter på ei skive med House Of Lords, noen på den andre Sunstorm-skiva med Joe Lynn Turner, From The Inside med Danny Vaughn, Ted Poleys «Smile»-skive, Find Me-skiva som kom i fjor, Tommy Funderburk, Khymera. Og Issa, så klart. (Issa, eller Isabell Øversveen fra Oslo, er gift med James og har gitt ut tre, snart fire, skiver på Frontiers. Intervju med henne her!)
– Var det via låtskrivinga du traff henne?
– Ja. Jeg og Tom hadde en deal med Chrysalis, og trengte en knall kvinnelig vokalist til en låt. Vi kjente til Issa – hun sang låter vi hadde skrevet, så vi spurte henne. Hun sa ja, vi begynte å snakkes, og så videre.
– Hvordan ble Vega dannet?
– Vi hadde et par andre band i tiden frem til vi dannet Vega i 2009, men det var mer popband. Da vi bestemte oss for å lage en skive med fokus på melodisk rock, spurte vi Frontiers om de ville backe oss, noe de gjerne ville. Så da tok vi kontakt med Nick Workman, som sang i et band som het Kick for 15 år siden – jeg og Tom var store fans! Vi spurte han og lot ham høre noen av låtene våre, som han likte, og vi begynte å skrive flere låter sammen. Egentlig skulle dette bare være et prosjekt, men det ble tidlig klart at vi hadde en særs god kjemi, alt funket utrolig bra, og vi måtte bare danne et band. Så slik startet det hele.
– Hvor hentet dere bandnavnet fra? Himmelstjerna Vega? Øykommunen i Nordland?
– Det var vår trommis Dan som foreslo det, og ja, det er en av de sterkeste stjernene på stjernehimmelen. Jeg grep meg stadig i å tenke på «Pulp Fiction» – du kjenner filmen?
– «Vincent Vega, our man in Amsterdam!»
– Nettopp! Og da vi spilte i Spania i år, lurte de veldig på hvorfor vi hadde kalt bandet Vega – for det er det mest vanlig etternavnet i Spania. Det er som å kalle bandet ditt Johansen!
– Dere ga ut første skiva «Kiss Of Life» på Frontiers – så kom den andre («What The Hell!») på Spinefarm – og nå er dere tilbake på Frontiers med «Stereo Messiah». For å bruke deres egne ord – what the hell?
– Spinefarm tok kontakt med oss, og siden de er en del av Universal, trodde vi at det ville være et stort skritt oppover. Frontiers ville egentlig ikke la oss gå, men ga oss til slutt lov – med formaninger om at vi kom til å angre på dette. Spinefarm gjorde det bra for oss i Storbritannia, men Ninetone som skulle distribuere oss i Europa gjorde ingenting, de var fullstendig søppel, elendig plateselskap! Så vi gikk tilbake til Frontiers og innrømte at vi hadde gjort en feil og ba om å bli tatt inn i varmen igjen. Og de sa ja – velkommen tilbake til familien! Det var utrolig kult av de.
– Så hvordan vil du vurdere de to første skivene i dag?
– Debuten, «Kiss Of Life» ble muligens mer AOR enn vi egentlig hadde tenkt oss. Mange sier at debuten generelt ofte er den beste, men for oss ble den lagd litt forhastet, og produksjonen er ikke så bra. Trommelyden er for eksempel helt forferdelig.
– Hvem produserte den?
– John Greatwood heter han. Glimrende produsent egentlig, vi lærte mye av han, men det ble vel ikke tatt alvorlig nok. Han trodde vi bare skulle spille inn noen demoer! Men på debuten synes jeg vi har 5-6 knallåter – mens oppfølgeren «What The Hell!» føler jeg er veldig undervurdert. Ikke mange fans tok den skiva. Og vår nye skive «Stereo Messiah» er lett det beste vi noengang har gjort. Vi har lagt utrolig mye arbeid og sjel i den skiva.
– Hvilken låt der er du mest stolt av?
– Vanskelig å dra frem en…
– De er alle barna dine?
– Akkurat! Men den jeg stadig vender tilbake til er «Wherever We Are». Hadde den blitt utgitt på 80- eller 90-tallet ville den blitt en massiv hit. «All Or Nothing» er jeg også utrolig fornøyd med.
– Jeg digger måten dere har listet opp Side 1 og Side 2 bakpå CD-coveret her!
– Som en gammel vinylskive ja!
– Favoritten min for tida er kanskje «Ballad Of The Broken Hearted».
– Ja, den er også kanon! Det er ikke ofte jeg kan si at samtlige låter på ei skive er en favorittlåt, men første gangen vi hørte igjennom den ferdige skiva, tenkte vi bare ‘Vent til verden får høre dette!‘.
– Men kommer Nick til å klare den siste tonen på «Ballad Of The Broken Hearted» på scenen???
– Åh jada, vi spiller den, og han nailer den hver gang!
– Så dere har spilt den live allerede, enda skiva ikke er ute ennå?
– Nei, turneen begynner i neste måned, men på øvingene tar han den – så den står på setlista!
– Første gang jeg hørte den låta, tenkte jeg ‘Bra vokal, men aldri at han fikser den tonen der live’!
– Haha, det bekymrer meg ikke!
– Det store samtaleemnet på skiva før utgivelsen er den ene låta dere ikke har skrevet selv – Def Leppard-sanger Joe Elliotts «10 x Bigger Than Love». Hvordan kom det i stand?
– Vi har en felles venn fra Sheffield som introduserte Nick for Joe på en konsert, og de ble etterhvert lagkompiser på et nettbasert fotballspill! Og Nick spurte Joe pr mail om hvorfor ikke «10x Bigger Than Love» aldri ble utgitt, det er jo en knallbra låt!
– Unnskyld, men hvor hadde Nick hørt den låta da hvis den aldri er utgitt?
– Def Leppard har spilt den inn, den er på B-sida til «Long Long Way To Go» – Nick er massiv Leppard-fan! Men den er ikke på noen skive. Joe svarte at ‘joda, vi syntes også den var knallbra – dere burde covre den!’ Og det syntes vi var en god ide. Mens vi spilte den inn, spurte Nick om Joe kunne sende oss de originale Leppard- koringene, så kunne vi bruke de på vår versjon. Men Joe sa at han kunne gjøre det enda bedre, og spille de inn på nytt for oss. Det endte opp som en duett – og Joe spilte låta på radioshowet sitt her om dagen, det er kjempepopulært i nord-England, og introduserte låta som noe han var veldig stolt over. Utrolig kult for oss.
– Jeg ser at Harry Hess har mastra skiva – vi snakker Harry fra Harem Scarem?
– Ja, han er glimrende på det – veldig etterspurt.
– Pussig, han og jeg satt akkurat her, i denne sofagruppen på dette hotellet, for nøyaktig ett år siden og gjorde et intervju (som du kan lese her).
– Herlig fyr! Og knall band!
– Hva har dere gjort av turneer hittil – og hva er planene fremover?
– Hvert år gjør vi en liten britisk turne. Og vi har spilt flere ganger i Spania, og i Sverige. Vi turnerte med FM og gjorde ni konserter med de, og vi spilte Firefest for tre år siden. Nå har vi noen egne konserter i november, og så skal vi turnere i et par uker med Joe Elliotts Down N Outz i desember. I den anledning skal Frontiers gi ut «What The Hell!» på nytt – den ble kun utgitt i Storbritannia og Skandinavia, resten av verden har nesten ikke hørt den!
– Med deres kontakter til Issa og Norge, burde dere spilt sammen i Oslo.
– Det har vi da gjort.
– Hva? Som Vega?
– Ah, sånn sett. Nei, jeg har spilt med Issa i hennes band i Oslo – vi var support for Lynch Mob. (På Gamla, faktisk!)
– Men en dobbeltkonsert hadde vært stas.
– Ja, nå kommer jo hun med ny skive i februar, som jeg har co-produsert, og vi har skrevet alle låtene sammen. Da kan absolutt det være aktuelt.
– Så hva har vært høydepunktet av Vegas konserter hittil?
– Det må nok være konserten med FM på Shepherds Bush Empire i London. Fantastisk lokale, og det var fullt hus da vi spilte. Og det snåle var at en berømt engelsk pornostjerne som du sikkert ikke kjenner til, Ben Dover, kom og hilste på – han er kjempefan av FM.
– Og den verste konserten deres?
– Antagelig den aller første, på The Yardbirds i Grimsby. Det var nesten ikke noe folk der. Det er grimt i Grimsby.
– Skriver dere fortsatt låter for andre band?
– Ja, det gjør vi.
– Men blir det ikke da til at dere dumper de svake låtene over til Frontiers, og beholder alle kremlåtene selv til Vega?
– Interessant poeng! Og jeg skjønner at man lett kan tro det. Vi har mange låter til overs fra Vega som ikke kom med på skiva – ikke for at de ikke var bra nok, men fordi vi ikke vil ha to lignende låter på samme skive. Vi har prøvd å variere, og da har vi måtte velge en av låtene der vi hadde flere i samme stil. Og enkelte av de låtene vil bli utgitt med andre band i tiden fremover.
– Hvem har dere lagd låter for i det siste?
– Vi har skrevet mye for den kommende skiva til Ted Poley fra Danger Danger, og neste Find me-skiva. Og Issas nye skive som kommer i februar.
– Produktive karer! Satser på at vi ser dere i Norge i 2015 da!
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2014