Ear Music
Man skal alltid se etter positive ting først når man sjekker ut nye ting sa min mor en gang. Og akkurat det er ganske lett når det gjelder Van Cantos siste «verk»; det er nemlig noe så sjeldent og originalt som et a capella-musikal-metall-stykke, kjemisk renset for gitarer og bass. Og er det én ting undertegnede setter pris på uansett sjanger så er det sjeldenhet og originalitet.
Men så er det dette med det negative da. Altså, utførelsen er ikke helt ute å kjøre, musikktalentet skal ingen ta fra dem, og gjengen har åpenbart troa på hva de driver med av en eller annen grunn. Men for Guds skyld – kunne ikke noen ha fortalt stakkarene at dette bare ikke funker? Det er jo bare tant og fjas og tull og tøys – det er liksom et eller annet med gitar- og bassfri metall som ikke stemmer. Også musikal da? Kjære vene. Kanskje jeg skal lage en rockesymfoni uten rockeband og symfoniorkester – utelukkende spilt på slurva? Den skal hete «Dust».
En stemme guider oss igjennom handlingen som i beste fall er tynn suppe – i verste fall ren kloakk – basert på tekster Manowar kasta for 35 år siden (‘Wait for the night to fall – it’s battleday, wait for the bards to call – it’s metalday‘) Også er ikke låtene av noe særlig vass kvalitet heller, for å si det mildt. Det er faktisk helt krise.
De får 0,5 plusspoeng i tilfelle skiva er ment som humor, da er det i så fall ganske mye humrevennlig her. Men bra er det altså fortsatt ikke.
1,5/6 | Sven Olav Skulbørstad
Utgivelsesdato: 15.04.2016