Lørdag 15. juli 2017
Et godt voksent publikum møtte lørdag opp på Rockefeller for å få med seg Uriah Heeps første Oslo-konsert siden 2006. De kjørte i gang med signaturlåten «Gypsy», til fansens store glede. Vokalharmoniene og samspillet sitter som det skal og det lover å bli en hyggelig kveld.
Etter åpningslåten følger «Look At Yourself», «Shadow Of Grief» og «Sunrise», alle fra glansdagene på 70 tallet. Fra åpningslåten frem til «The Law» var det en retrospekt folkefest på Rockefeller. Stemningen var god og publikum klappet og sang entusiastisk med. Med låta «The Law» mister de publikum litt. Det var en påtagelig forandring i stemningen og mobiler kom opp. Det er tydelig at fansen kom for å høre gammelt materiale. Selv om 80% av låtene de fremfører i løpet av kvelden er fra deres gullperiode skal de belønnes for å også ha med nytt materiale som «One Minute» fra den foreløpig nyeste skiva, «Outsider», fra 2014.
Bernie Shaw beviser at han fremdeles kan nå de høyeste tonene og ikke er noen rusten herre. Han var i fyr og flamme og gjorde alt han kunne for å tenne publikum. Shaw skapte god dialog med fansen og under låta «Magician’s Birthday» inkluderer han de ytterligere ved å synge bursdagssang for en fan i publikum som fylte år. Mick Box er en bauta på gitar og på scenen. Selv om han er selve kjernen i bandet og har vært med i snart fem tiår, gjør han ikke stort nummer av seg. Uansett klarer han å skape god kjemi med fansen og får frem hvor trygt han behersker gitaren og soloene. Jeg har sjelden sett noen artist smile så bredt og lenge. Det er tydelig at han fortsatt storkoser seg, etter snart 50 år.
Selv om Phil Lanzon i likhet med Mick Box ble 70 år denne måneden, så viser han tydelig at han ikke har glemt sine ferdigheter på keyboard og hammondorgel. Lanzon har vært med siden 1986, men han er nærmest fortsatt å regne som «den nye» etter Ken Hensley.
Russel Gilbrook er en av de nyere i bandet og skiller seg noe ut fra resten av bandbesetningen. Der hans kollegaer ser ut som nettopp rockehelter fra 70 tallet, fremstår han mer som en metaltrommis i stil. Litt for energisk og hard etter min smak for dette bandet. Men for en innsats på trommene!
Selv om Dave Rimmer er den nyeste i besetningen og fikk den vanskelige oppgaven å etterfølge Trevor Bolder gjør han god figur på bass. Trevor Bolder skal selv ha vært med å velge Rimmer som sin etterfølger før sin død.
Etter «Between Two Worlds» kom de episke gullkornene som alle i salen hadde ventet på; «July Morning», «Lady In Black» og «Easy Livin’». Den episke «July Morning» (kjent som Uriah Heep sin «Stairway To Heaven») begeistrer fortsatt publikum, som ivrig applauderer og synger med. «Lady In Black» var et definitivt høydepunkt så langt i konserten. Publikum er ivrige etter å vise frem sine egne vokalprestasjoner, det blir allsang i hele lokalet, på fullt volum, og Uriah Heep holder på den stemningen så lenge som mulig. De går av scenen til trampeklapp – og alle vet hva som skal skje. Bandet kommet ut på scenen og gjør endelig «Easy Livin’», og det er lett å leve(re) på Rockefeller.
Les intervju med Mick Box her!
4/6 | Heidi Bolle
Foto: Geir Amundsen
