Onsdag 2. desember 2015
En akustisk aften med Unni Wilhelmsen. Det kunne jeg bare ikke gå glipp av, selv om jeg har sett Unni mange ganger før. Men da visste jeg også hvor bra denne sjarmerende dama er live. Konserten var en del av Rockefellers Strømløst-konsept, og skulle egentlig vært holdt i august, men ble utsatt noen måneder. Siden dette var en strømløs kveld hadde Unni for anledningen hoppet ned fra scenekanten, og laget en mindre scene nede på gulvet. Foran et sittende publikum, som hadde blitt utstyrt med både stoler, bord og telys.
Unni var helt alene med publikum denne gangen. Ofte har hun hatt med seg en ekstra gitarist på scenen, men denne kvelden sto hun for all gitarspilling selv. Etter en åpningstale om hvordan Dagbladet hadde påstått at kvinnelige singer/songwritere over 40 år er ferdige i bransjen, gikk hun løs på en av sine største hits, «This Means U To Me Now», og beviste det motsatte. En stemningssettende åpning av kvelden, selv om jeg ikke kunne unngå å ønske at Paal Flaata hadde dukket opp for å ta sin del av låta.
Så fikk vi høre den litt sørgelige historien om at hun hadde ønsket seg piano helt siden hun var tre år, men ikke fikk noe instrument før hun som 12-åring fikk sin første nylongitar. Denne ble hun ikke god på før hun var 20, og først i en alder av 35 fikk hun endelig sitt første piano. Dermed satte hun seg ved pianoet og spilte låta «Secret».
Unni Wilhelmsen er særdeles god på formidling. Både under og mellom sangene. Det er helt tydelig viktig for henne å ha kontakt med publikum, og vi fikk servert gode historier mellom alle låtene. Noe som gjorde konserten nesten dobbelt så lang. Dette er et egentlig et pluss, det er slettes ikke alle artister som får til denne kontakten med publikum. Det eneste negative med det er at vi som har sett henne mange ganger før, også har hørt de samme fortellingene flere ganger. Naturlig nok, siden historiene bak låtene er ikke-variable. Men jeg ønsker meg likevel bittelitt mer variasjon til neste gang. For det blir selvfølgelig en neste gang.
Litt ut i settet ble vi fortalt at hun var oppvokst på Carl Berners plass, og dermed lett identifiserte seg med Lillebjørn Nilsens «Alexander Kiellands plass». Denne spilte hun selvfølgelig, før hun fortsatte med sin favorittlåt av Lillebjørn, nemlig «Vinterbror».
Halvveis i konserten tok Unni en liten pause, kanskje mest for at Rockefeller skulle få opp rødvinssalget, som gikk litt tråere enn vanlig på grunn av sitteplassene. Etter pausen fikk vi noen røverhistorier fra Lofoten, etterfulgt av vakre «Natta sola». Så fikk vi nok en hit, «Anything ‘Bout June» traktert på piano.
Unni har de siste årene hatt fast sommerjobb som gitarist i Di derre, og vi fikk høre mer om hvordan hun uvitende havnet på audition under en konsert på Rockefeller. Deretter spilte hun Jo Nesbøs selvopplevde «90-meters-bakken».
Siste ordinære låt var ikke uventet «I Won’t Go Near You Again». Da hun kom tilbake på scenen spilte hun en av verdens fire fineste sanger, som hun pleier å introdusere Joni Mitchell’s «Both Sides Now». Og Unni gjør den ikke noe mindre fin.
Unni Wilhelmsen har mange jern i ilden, og et annet sideprosjekt hun har er trioen sammen med Sol Heilo fra Katzenjammer og Hanne Mari Karlsen. Sistnevnte entret plutselig scenen før kveldens aller siste låt. Nok en coverlåt. Sammen gjorde de en utmerket versjon av First Aid Kit’s «Emmylou». Siste historie vi fikk fra Unni denne kvelden var at hun er allergisk mot julesanger, og heller ville markere jula med at de utførte denne låta med mininisseluer i håret.
5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
