Søndag 14. mai 2023
Det er ikke så altfor ofte at legendariske band fra den gyldne NWOBHM-epoken gjester Norge, og selv om det begynner å bli noen år siden Tygers of Pan Tang hadde sin virkelige storhetstid så har de klart å holde hodet over vannet og vel så det de siste årene, både live og i fysisk format. Riktignok er det bare gitarist, Robb Weir, igjen fra den originale besetningen, men det var nok mange som gledet seg til å se og høre tigerne kvesse klørne på John Dee denne kvelden. Og at det var halvfullt i lokalet skulle så visst ikke legge noen demper på begivenheten.
Som seg hør og bør åpnet kvelden med en real oppvarmingsøkt og det var ingen ringere enn norske Hex A.D. som hadde fått æren. De gikk umiddelbart rett i strupen på publikum med en vegg av lyd og sugende riff. Det er ikke så lett å beskrive bandet genremessig, men det er jo umulig å ikke like et band som veksler mellom tunge Black Sabbath-riff, lekende Thin Lizzy-triller og tekniske progressive vendinger og krumspring. Et par nye låter fikk vi også høre fra den rykende ferske skiva “Delightful Sharp Edges” (anmeldt her!), og det skal bli spennende å høre resten av låtene live. For dette låt kuler og krutt! Riktignok noe nedskalert live i forhold til lydbildet på skiva, men for en herlig dynamikk bandet klarte å skape. Hex. A.D. fikk knappe 45 minutter og de brukte tiden både godt og overbevisende. De fem låtene de hadde plukket ut for anledningen viste hvilket spenn bandet befinner seg i genremessig og ikke minst at de behersker live-formatet til fulle med sin til tider intrikate riffbaserte hardrock. Kort og godt en strålende oppvarmingsøkt, men litt for kort til å gi en femmer på terningen. 4.5/6
Så var det endelig klart for smulene av det som er igjen av det legendariske Tygers of Pan Tang, men det skulle absolutt ikke bli noen restefest. Tigerne var definitivt sultne og blåste i gang ballet med “Euthanasia” fra den aller første skiva de ga ut, nemlig klassikeren “Wild Cat”. Dermed var lista lagt. Vi fikk servert en rekke gamle og nye godbiter, og det låt rett og slett fantastisk bra. Og viktigst av alt det låt virkelig Tygers of Pan Tang da de fyrte løs med “Gangland”, “Love Don’t Stay”, ”Suzie Smiled” og ikke minst kremlåta “Hellbound”. Robb Weir & co låt utrolig tight og spillesugne. De lot seg i hvert fall ikke affisere av et litt slunkent konsertlokale. Av de nyere låtene var det liten tvil om at “Only the Brave” var en av låtene som virkelig fikk John Dee til å gynge. Uansett var det ingen tvil om at de som hadde møtt opp virkelig fikk valuta for pengene selv om Tygers sin settliste tikket inn på litt snaue en time og et kvarter. Lyden var det heller ikke noe å si på, og gitarene til Weir og Francesco Marras låt rett og slett grisefett. Stor honnør også til vokalist, Jacopo “Jack” Meille, som eide scenen med showmanship og en stor stemme. Han er ikke Jon Deverill, men fy flate den mannen kan synge og gjør ikke skam på gamle skatter.
Kort oppsummert ble det for undertegnedes del en særdeles positiv opptur og se Tygers of Pan Tang anno 2023 på John Dee. Det var i hvert fall lett å glemme at det kun var en person på scenen som virkelig var en gammel tiger. Og etter stemningen å dømme klarte de å overbevise resten av konsertlokalet også. Høy luftgitarføring blant publikum er alltid et kvalitetstegn. Det er rett og slett lenge siden jeg har kost meg så mye på konsert og det er bare trist at John Dee ikke var fullpakket denne kvelden. Tygers of Pan Tang beviste uansett at de fortsatt er sultne tigere med kvasse klør. 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker