Torsdag 25. januar 2024
Fiolinist Halse kunne fortelle et lydhørt publikum at det var på NTNUs jazzlinje i Trondheim at hun håndplukket sine favorittmedmusikanter. Kvintettens medlemmer har mange jern i ilden, men som Tuva Halse Quintet oppføres egenkomponert materiale i driftig mellomværende av jazz, klassisk, pop og nordisk folkemusikk. Podiets unge virtuoser skinner – sammen og alene – og behersker balansegangen mellom synergisk improvisasjon og tonalvektet komposisjon. At Halses prosjekt er til de grader melodiøst burde ikke skremme noen fra å gå på jazzkonsert, uansett preferanser.
Soaréen innledes like godt med ferskvare, skapt etter utgivelsen av debutalbumet «Two», anført av trestemt sang, med kirkemusikalsk grunnvoll. «Confusion Illusion» finnes foreløpig heller ikke i fonogramformat, men får rockebeina til å gå i bølgende latinamerikanske jazzkast. Benjamin Gisle Einarsson har for lengst imponert fanden på flatmark ved klaviaturet, og alternerer som fargelegger og anfører.
En viss intertekstualitet i retning Susanne Lundeng og Ola Kvernberg kan definitivt anmerkes, men Halses kvintett gestalter en egen stemme, imponerende nok av såpass unge utøvere.
En forrykende oppføring av «Two», sagt å tonesette opplevelsen av tosomhet, og «Zolitude», en delikatesse av ominøs alenetid, blir unektelig et konserthøydepunkt, og et vitnesbyrd over uanstrengt dynamisk utleggelse. Det er neppe bare undertegnede som sitter med en klump i halsen under sistnevntes gnistrende vake av jazz, klassisk og hardingfelekast.
Det settes et rampete «Zolitude»-punktum, hvor trompetist Oscar Andreas Haug nærmest eksploderer; dette får både publikum og musikere til å le imponert.
En i overkant ydmyk koryfé forteller at nydelige «Zeptember» var første stykke skrevet til angjeldende musikerstand.
Under progressivt eksperimentelle og kompromissløse «Adam» går faktisk tankene til Pekka Pohjola – det finske geniet som aldri gadd bestemme seg for hvorvidt han skulle satse på jazz, rock eller klassisk musikk. Tuva Halse har heller ingen verdens grunn til å nedskalere sin stilistiske fargepalett.
Ensemblet gir en avmålt og nydelig Bach-injisert epilog som ekstranummer. Trampeklappen som følger er overmåte fortjent. 5/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge