Svart
Med de ikke veldig imponerende fløytetonene av Griegs Dovrehall intonerer Tusmørkets tredje album på sedvanlig overeksplisitt vis. Bandet blir elsket og hatet, og har i så måte reell grunn til å slå seg på brynjebrystet for å ha utrettet noe riktig. Selv inntar jeg et mildt sagt ambivalent forhold til de progressive eventyrerne, som etterstreber et mest mulig barne-tv-vennlig uttrykk, både i tekst og lyd. Bandets musikalske farging av den politisk korrekte, skandinaviske rocken av 70-tallet blir også hemmende malurt. Det mest enerverende ved Tusmørke er likevel at de gang på gang, og med årets skive i form av ”Spurvehauken”, viser hva de faktisk er kapable til. Redselsfulle ”Ekebergkongen” får du meg derimot ikke til å avspille igjen, om det så reddet verden fra atomkrig. Jeg beklager, men det er alt for mye ved Tusmørkets siste slipp som lugger.
3/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 18.03.2016