Universal
Det kan på ingen måte skyves under en stol at jeg var spent på denne skiva fra ett av Norges største rockeorkestre noensinne. De har til nå ikke gitt ut et eneste dårlig album, men vil det vare? Vi som har fulgt Turboneger noen år nå vet jo veldig godt at ingenting varer evig…
Det første som møter oss er en intro som forteller litt om hva som venter The Alpha Denim Recruits og legger føringer tilbake i tid til «Apocalypse Dudes» og ikke minst «Scandinavian Leather». Her får vi også bli litt bedre kjent med det nyeste medlemmet, Crown Prince Haakon-Marius på tangenter.
Spor nummer to er en klassisk nummer to låt fra Turboneger med bånn gass og høy adrenalinfaktor. Låten heter «Well Hello» og er en heseblesende låt i ypperste Turbo-ånd med fete riff og en tekst som kun Turboneger kan skrive. «Let those deathpunk juices flow» roper Tony Sylvester og det gjør de for å si det sånn. Den går så rett over i første singel fra albumet, som også er del tre av Turbonegers RockNRoll suite, som de så upretensiøst har laget. Låten heter «RockNRoll Machine» og jeg likte den overhodet ikke da jeg hørte den som singel. Som en del av suiten på skiva gjør den seg derimot mye bedre og den gir plutselig mening. Hvem skulle tro at Turboneger skulle by på en suite i beste progrock-ånd og i tillegg gjøre det så til de grader gjennomført?!?
Jeg hører mye AC/DC og Van Halen gjennom hele skiva, faktisk litt The Who også i låten «Hot For Nietzsche». Det får «Rocknroll Machine» til å føles litt utypisk Turboneger, selv om de selvfølgelig er påvirket av de nevnte bandene. Jeg frykter at det kan splitte Turbojugend i hvordan de mottar platen. Her gjelder det å være åpen for litt nye ting, selv om noen av låtene på skiva dessverre blir litt intetsigende. Tony Sylvester høres også helt annerledes ut enn hvordan han var på «Sexual Harassment», akkurat som Rune Rebellion sa han ville gjøre i et intervju nylig.
Crown Prince Haakon-Marius har funnet sin plass i bandet og det merkes godt på skiva, spesielt i låter som «Skinhead Rock & Roll» og «John Carpenter Powder Ballad». Det blir litt vel mye synthrock-basert og jeg har ennå ikke bestemt meg for om det er utelukkende positivt.
Det eneste rene deathpunk alibiet på «Rocknroll Machine» er låten «On The Rag», som dermed også blir min soleklare favoritt på skiva. Den hopper ut av høyttalerne og treffer deg rett i solar plexus. Deilig bassgang i klassisk happy-Tom stil som gir meg følinger tilbake til «I Got Erection». Skulle bare ønske at vi Tony Sylvester kunne tatt fram litt mer av hardcore-hylingen sin på denne perlen.
Vil til slutt også nevne låten «John Carpenter Powder Ballad», som for meg blir albumets merkeligste bidrag. Det er en ganske rett fram powerballade i beste Ozzy Osbourne-stil, men det er ikke en dårlig låt for det. Den er bare ikke Turboneger, sånn som vi har lært dem å kjenne gjennom mange år med deathpunk. Du må nesten høre den selv og bestemme deg for hvordan du liker den, selv om vi alle nok har nynnet med til en og annen powerballade.
Tekstene på skiva er fremdeles herlig Turbo, bare legg merke til teksten på «On The Rag», men musikalsk føles det som om «Rocknroll Machine» blir spilt med håndbrekket på. Jeg blir ikke helt klok på albumet, men kanskje det er det som er poenget. At Turboneger, som de nevner, gjenfødes og gjenoppfinner seg selv som en rock and roll maskin og ikke «bare» et deathpunk-orkester fra Norge.
Gleder meg uansett helt sykt til å se dette verket live fra scenekanten, sånn som Turboneger skal oppleves!
3/6 | Glenn Knudsen
Utgivelsesdato: 02.02.2018