Lørdag 12. august 2023
Tradisjon tro inviterer Åge Aleksandersen, eller Åge, som han kanskje er mer kjent som, til festaften med bandet sitt, Sambandet. I fjor regnet arrangementet nesten bort, og bandet måtte gå av scenen mens det lynte som verst. Det var meldt litt nedbør denne lørdagskvelden også, men heldigvis gikk vi tørrskodd gjennom hele kvelden. I år hadde Åge og medarrangør Trondheim Stage invitert to band for å varme opp publikum. Først ute var Birkeland, frontet av Jonas Skybakmoen, som noen kanskje kjenner fra bandet Johndoe. Denne gangen var det mer i americana-gata enn punk, og det kledde Skybakmoen særdeles godt. De fikk kanskje historiens korteste supportjobb, med kun 15 minutter, men i følge Trondheim Stage-general Stein Vanebo, var dette fordi det egentlig ikke var plass til flere band, men de ville gi Birkeland sjansen, noe bandet visste å nyte godt av. De serverte et knippe svært fine låter, og hadde et veldig fint lydbilde. Dette er nok et band vi kommer til å høre mer fra, det er jeg overbevist om.
Da neste band gikk på scenen, steg stemninga betraktelig i det stadig voksende publikummet. Det var fullstendig utsolgt denne kvelden, og allerede halvannen time før sjefen sjøl skulle på scenen, begynte det å fylles greit opp på den fantastiske arenaen. Violet Road er et band undertegnede nærmest kun har hørt om, men det blir det altså endringer på nå, for når de starter konserten med flerstemt a cappella i ren Eagles-ånd (vi elsker selvfølgelig «Seven Bridges Road» i a cappella fra Eagles, gjør vi ikke? Åjodadetgjørvidet!), så er denne skribenten solgt fra første sekund. Dessuten er det noe helt spesielt når det prates nordnorsk mellom låtene fra scenen. Det blir liksom ikke mer jovialt enn det. Nei nå koser vi oss, dere! Vi ble sågar servert en låt fra det kommende albumet, og ut fra det jeg kunne bedømme etter å nettopp ha blitt kjent med bandet, har de utviklet seg enda et lite hakk. Det levnes liten tvil om at Violet Road skal gåes nærmere etter i sømmene framover.
Men så, mine damer og dere andre, var det duket for konserten som har blitt en tradisjon for 10´000 trøndere og tilreisende. Åge Aleksandersen og Sambandet entrer scenen etter stram koreografi, noe vi skal bevitne i 2 timer og 55 minutter framover. Det holder at sjefen sjøl roper «hallo!», før Sverresborg koker. Makan til liv er det sjelden man bevitner. Åge har kloa i alle før de i det hele tatt har spilt en tone. «Levva Livet» starter showet, og folk hopper og spretter, synger og hojer, det er fest i Trondheim! Yngstemann i bandet, gitarist Skjalg Raaen er superstjerne så god som noen, og fyrer i gang showet med brei beinføring, Flying V-gitar og en knalltøff solo. Det koker ikke mindre under «4 Pils Og En Pizza» heller, og vi får kveldens første «Gunnar, Gunnar, Gunnar» fra Åge. Gunnar er da altså Åges faste frysninge-ansvarlige gitarist. Vi blir også servert to nye låter i løpet av den første halvtimen eller så. Først ut var «Din Sommer», som ble sluppet som singel, ja, i sommer. «Norge Mitt Norge» var en ny runde festspillene i Trondheim, før den enda ikke utgitte «Ugress» ble servert. Han har ikke mistet teften enda, den godeste Åge. Det blir spennende å høre låta i innspilt versjon uten tusenvis av feststemte mennesker rundt seg.
Første gjest ut var en av mine store norske favoritter. Kari Bremnes har sunget seg under huden og inn i tårekanalene ved flere anledninger, og med setlista på telefonen, visste jeg at slaget kom til å bli tapt også denne kvelden. Nærmest naturlig nok, var «Alle Vet Jo Det» første låt ut, før hun tok til ordet for det mer alvorlige som skjer i Europa for tida. Dessverre er det også tradisjon for at svært mange i publikum blir ukonsentrerte om det som foregår på scenen når gjestene entrer scenen, så også nå. Det skåles og skråles, vimses og vamses, og det er nærmest umulig å høre hva som blir sagt fra scenen. Men Kari står han av, og fullfører sin anekdote om krigen i Ukraina, og om låta «Det E Min Sønn» som hun skrev sammen med sin bror Lars. Det er sterkt, men det gikk mange hus forbi. Så gikk det som forventet, «E Du Nord» var neste, og denne skribenten er mer oppe i øyekroken med fingrene enn på blokka, for det er en så uendelig sterk låt, og med 50% nordnorsk blod i årene blir det nok en gang for mye for en stakkars mann, men det er jo dette som er så deilig med musikk. Raaen, som er litt av en multiinstrumentalist bidro nydelig på lapsteel, og ga han kanskje en litt tiltrengt pause, for der er energinivået forholdsvis høyt hver eneste kveld.
«Lys Og Varme» er ei låt man kanskje har hørt litt for mange ganger, men det er fremdeles ei svært sterk låt, og nok en gang står Gunnar Pedersen i sentrum. Det er ikke mange gitarister som gjør det han gjør. Én tone er nok fra denne herremannens fingre før gåsehuden tar fullstendig over. Mer om det senere, for mer blir det, alle vet jo det…
Åge hentet opp Violet Road til å bistå ham på vakre «14 Pages» fra Prudence-tida til Åge. Det er ei låt som har fulgt meg siden ung alder, og nok en sterk opplevelse var et faktum. Like så er «Ramp» en favoritt her i huset, og det er den tydeligvis flere steder, for Åge presenterte den som ei låt han ble forlangt å sette på lista. Han så gjorde, og Trondheim kauka med. Allsang ble det naturlig nok også på det som må sies å være en hymne til Trondheim, nemlig «Trondheimsnatt». Som vanlig ble Åges datter Line invitert på scenen, all den tid hun er med på originalinnspillingen.
Halvdan Sivertsen entret scenen med «Bruremarsj Fra Lødingen», og igjen mistet publikum fokus, og tok til på festen igjen. Det ble mer og mer tydelig at musikken egentlig ikke er det alle kommer for. Joda, vi vet at dette har blitt en tradisjon for mange, men det var dette med nordmenn og oppførsel på konsert da. Heldigvis kvikner de til igjen på «Sommerfuggel I Vinterland» og «Venner», og allsangen runger. På førstnevnte kommer sannelig Gunnar til syne igjen, og Sivertsen er tydelig beveget under solopartiet hans, noe han bekreftet etter låta var ferdig.
Tempoet må opp, og «Hold Fast» gir oss nok en gitarduell mellom Pedersen og Raaen. Gitarskiftene er mange, det er mandoliner, Stratocastere, Les Paul-er, Rickenbackere og mere til, og nå står de med hver sin Gibson SG og bare gliser til hverandre. At dette bandet trives i lag på scenen, er det overhode ingen tvil om, glisene sitter løst til enhver tid. Trommis Steinar Krokstad har vært kapellmester for Sambandet i en årrekke, og er svært sentral i mye av det som skjer, og de glisene han serverer, viser at han også trives på jobb. Sjefen gir ham såpass mye ære, at han deler vokaljobben på «24.12» med trommisen sin. Og ikke nok med det, Steinar serverer et fill så lekent underveis at denne trommisen bare måtte le en smule. Han har en særegen sound han der Steinar, og noen ganger slipper han løs lekenheten akkurat passe mye. Det er ikke avansert, det er bare så utrolig smakfullt! Og når han og bestekompis Morten Skaget (bass) sitter som tightest, koser vi oss skikkelig. Skaget hadde for øvrig bursdag denne kvelden, og da ble det naturlig nok bursdagssang fra bandet og 10´000 av hans nærmeste venner.
Åge er en herre med scenetekke det er få forunt. Han fortalte at han onsdagen før konserten knapt klarte å stå, etter å ha kjempet mot krystallsyken. Allsangen under «Dekksguten» gjorde ham utrolig rørt, noe det ikke var vanskelig å se. Og selvfølgelig Gunnar da, for soloen hans på «Dekksguten» er så gåsehudfremkallende at det ikke er mulig å ikke bli rørt. Pelsen står, tårene triller, og det er bare så uendelig vakkert. Og mobillyktene lyser over hele Sverresborg, som er i ferd med å bli kveldsmørk. Før ståpelsen hadde rukket å forsvinne, tar det flatt av i Trondheim. «Min Dag» henter fram ekstasen i publikum, og selv de mest påseilete hopper og kauker av full hals. Enkelte er nå så drita at de nesten ikke kan stå, og det skvulpes øl og vin overalt, det er bare å passe på. «Dains Med Dæ» og «Rio De Janeiro» avslutter Åges repertoar, før den sedvanlige avslutninga «Twist And Shout» avslutter en nærmere tre timer lang parademarsj. Alle gjestene entrer scenen, og alle har de fått utdelt hver sin gitar. Det ble mange gitarer, det! (Neida, det var ikke lyd i alle, men det så jævli tøft ut!)
Åge og Sambandet er et så til de grader samspilt band, at det ikke finnes deres make her til lands. Alle medlemmene skulle ha fått sin egen runde med heder, men det blir jo nesten ikke plass. Du skal være en rimelig sur grinebiter om du ikke blir revet med av det som foregår på scenen. Det er massesuggesjon, vekkelsesmøte og storfest, alt i ett fra start til mål. Joda, vi har alle sett Åge såpass mange ganger at vi vet at de store endringene uteblir, men det spiller overhode ingen rolle, for det fungerer. Skikkelig! Det er med største glede jeg utdeler min første sekser for 2023 til Åge og Sambandet. Herrefred for en konsert, hadde bare folk kunne holdt litt kjeft innimellom! 6/6
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Solstad