Tirsdag 28. november 2017
Belgierne innledet en aldri så liten Norgesturné i Tigerstaden, og etter å ha gitt et meget godt inntrykk av sisteskiva «Colossus» var det med relativt store forventninger undertegnede ankom John Dee som var forholdsvis folketomt ved ankomst.
Med seg på turneen har de norske Kindred Fever, for meg et hittil utskrevet blad. Det skal imidlertid fort endre seg, for de ga et voldsomt bra inntrykk i løpet av den tiden de hadde til rådighet. Heldigvis samlet det seg et knippe folk foran scenen da de gikk på, en mengde som sakte men sikkert økte utover spilletiden – noe som alltid er et godt tegn. Bra hyllest mellom låtene ga de fremmøtte duoen også. Bandet kjørte White Stripes-oppsettet med kvinnelig trommis og mannlig gitarist/vokalist, men man kunne tidlig slå fast at disse var langt dyktigere musikere enn originalen. De har sin egen variant av pønka støyrock med varierte låter og tøffe riff, men jeg kommer ikke unna at savnet av bass var tilstede igjennom hele settet og jeg tror at nettopp dette kunne løftet musikken enda et par hakk. Det skulle også vise seg at trommisen, ved navn Linn Sofie Hagen Olsen, kunne traktere flere instrumenter da hun la fra seg stikkene og dro frem trompeten, unnskyld – flygelhornet, og akkompagnerte gitaren et stykke ut i konserten. Frontfigur Jarle Langåker var selvsikkerheten selv og hadde en bra kontakt med publikum uten å måtte ty til klisjeer. Klappetakt av tilskuerne fikk han også til på sistelåta. Ikke verst i Oslo by en tirsdagskveld. 4,5/6
Presis 22:00 satte en mørk bluesy intro i gang, og kort tid etter entret de dresskledde hovedaktørene scenen. Beklageligvis var det ikke stort flere tilstede enn ved Kindred Fever, faktisk var det ganske langt unna halvfullt, men dette så ikke ut til å dempe humøret til Triggerfinger det minste grann. Tvert imot viste de stor spilleglede allerede under åpningen «Upstairs Box», og stemningen ble satt for en konsert som levde godt opp til forventningene.
Hovedvekten lå naturlig nok på sisteslippet, og disse låt som spådd enda bedre live en på skive. Det var et helt vilt trøkk til tider, og innimellom noen ekstremt nedtonede partier som var såpass lave at man kunne høre hva som ble bestilt i baren. Dette bidro til en helt spesiell dynamikk som de holdt stort sett hele konserten igjennom. Selve manifestasjonen av dette var høydepunktet på hele kvelden, nemlig «My Baby’s Got A Gun» som med sin hypnotiserende oppbygning over én tone, sakte men sikkert fra nesten 0 til full eksplosjon, var både mektig og episk.
Det var forholdsvis lite publikumskontakt, men de gangene triggersjef Ruben Block talte ut til salen var det med en stor dose publikumsflørt som kledde den dekadente stilen hans meget godt. Vokal- og gitarprestasjonene til mannen var det heller absolutt ingenting å si på. Midt på scenen satt den energiske trommisen Mario Goossens og var et naturlig midtpunkt der han dro på med sitt eget showmanship og var direkte morsom å følge med på. Sleng med bassist Paul Van Bruystegem som var stødig som et fjell og så har vi dekka et band som rett og slett rocka som fan.
Heftige jammepartier som ble dratt ut akkurat passe langt var et fint tilskudd til en katalog med meget bra låter, og til og med trommesoloen – bedre kjent som dopause – gjorde de spesiell og interessant da den endte med hele trioen dæljende på hver sin ting som den rene Stomp-seansen.
De prøvde å lure oss med å takke og bukke for seg etter «Colossus», men publikum lot seg som vanlig ikke lure og det tok ikke lang tid før bandet kom tilbake igjen og satte igang ekstranumrene med den nydelige «Afterglow»
Staffasje og show var fullstendig fraværende, men så lenge scenen besto av et kickass rockeband holder det i massevis. Og når de forsyne meg klarte å gjøre en Rihanna-låt ikke bare fet, men skamfet, tenker jeg det beskriver konserten og bandet i sin helhet bra nok. 5/6
Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
