Fredag 11. november 2016
Etter comebacket i 2009 har svenske Treat gitt oss to sensasjonelt bra skiver som fullstendig setter deres 80-tallskatalog i skyggen, og med årets utgivelse «Ghost Of Graceland» leverer de en søknad til Årets Skive i kategorien Melodic Rock/AOR. Forventningene til Stockholmernes første konsert på norsk jord noensinne var derfor forholdsvis høye, til tross for at begivenheten fant sted på lille Olsen på Bryn foran snaue 100 fans på en mørk og kald novemberkveld.
Et alvorlig skår i gleden var derimot at bandets keyboardist ikke var med til Norge, noe som førte til mye fomling med iPad’er og laptops på scenen mens lyden av keyboards og koringer ble hentet fra en harddisk. Men resten av bandet takler det så godt de kan, og gjør en fin innsats. Vokalist Robert Ernlund er hverken verdens mest karismatiske frontfigur eller den mest særpregede sangeren, men han synger bra. Bandets primus motor er gitarist Anders Wikstrøm, heller ingen virtuos, men han spiller tøft og leverer effektive og smakfulle soloer. Deres fremragende trommis Jamie Borger (ex-Talisman) slår som alltid steinhardt og groover godt i tospann med den nye bassisten Pontus Egberg (The Poodles).
Setlista var det heller ikke noe å si på – det er ikke ofte man går og ser et band som startet på 80-tallet, og håper at man får flest mulig nye låter, men det var tilfelle her. De åpnet med en trippel fra «Ghost Of Graceland», og 2/3 av låtene var faktisk fra 2010-tallet. Spesielt «Paper Tiger» og AOR-balladen «We Own The Night» stakk seg positivt ut, mens av de eldre låtene var det den ekstremt Def Leppardiske «Get You On The Run» fra 1985-debuten som fikk det største jubelbrølet og allsang i publikum. Lyden var som vanlig ikke bra, i starten låt det helt krise, men det kom seg heldigvis etter hvert.
De har bare spilt i en snau time når de drar igang semi-hiten «World Of Promises» fra 1987 (som In Flames snodig nok har covret), og vi skotter litt overrasket på hverandre; dette har da i alle år vært deres faste avslutningslåt? Spiller de den allerede nå? Og overraskelsen blir til vantro når de deretter sier takk for seg og går av scenen etter 60 minutter, baner seg vei gjennom folkemengden og kommer ikke tilbake.
Greit nok at det bare var snaue hundre folk i lokalet, at det er vanskelig å gjøre en konsert som en kvartett når man vanligvis er fem, og selvsagt er det ekstremt frustrerende for Wikstrøm og Ernlund å titte ned på det jævla restaurantbordet som står klint inntil scenekanten, hvor det sitter en kar på en stol og sysler med mobilen sin. Men ingenting av dette er da publikums skyld – de er sikkert like store fans som Treats svenske supportere, og har betalt for billetter til en full konsert. Og da får fansen ekstremt lite for pengene når bandet avslutter etter tolv låter – attpåtil på deres aller første konsert i Norge. Det låt bra så lenge det varte, men når det var så kort, og de utelot så mange godbiter, så følte man seg likevel snytt da vi gikk ut døra ved midnatt.
Men har vi intervju med Treat i neste nummer likevel? Klart vi har.
3,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Geir Amundsen
