For fjerde år på rad skulle Fredriksten festning i Halden inntas av en horde svartkledde rockere. Og en rekke like svartkledde band som skulle spille tre dager til ende. Under ymse værforhold. Blant de største trekkplasterne på årets plakat fant vi Five Finger Death Punch, Rob Zombie og Slayer, i tillegg til norske helter som TNT, Turbonegro og Satyricon. Noe for enhver smak altså.
Foto Arash Taheri
TORSDAG 22. JUNI
BÖLZER: Et helt nytt bekjentskap for meg, sveitsiske Bölzer, og da jeg entret teltet etter showstart og et vell av lyd blåste ut av teltinngangen var overraskelsen meget stor over at det bare var to stykker som sto på scenen. Trommer og en tistrengsgitar ga et meget originalt og spesielt sound jeg likte veldig godt, så dette er helt klart et band som får min oppmerksomhet fremover. Det så ut til å gjelde de fleste av publikummerne tilstede, for de fikk en bra respons fra festivalfolk som bare så vidt var kommet igang med festivitetene. 4/6 | Sven O. Skulbørstad
TNT: TNT er svidd inn i norsk hardrocks musikkhistorie og hovedscenen på Tons Of Rock ville være det perfekte stedet for å oppleve TNT tenkte undertegnede noen måneder tilbake da jeg var på vei hjem fra en glimrende TNT-konsert på Rockefeller. Den konserten satte en høy standard for meg når det gjelder å oppleve TNT live. Dermed ble både forventningene og gleden veldig stor da TNT ble annonsert til å spille på årets festival. Engasjementet blant publikum i Halden var ikke sammenlignbart med det som var på Rockefeller, da TNT entret scenen på åpningsdagen av årets Tons Of Rock kl. 19:10.
TNT
TURBONEGRO: Amerikansk poppunk ble erstattet med norsk deathpunk da Blink-182 som opprinnelig var tiltenkt spilletiden av ukjente årsaker ikke følte for å dukke opp og våre egne Turbonegro sporty tok over plassen. Dette så ikke ut til å plage publikum noe nevneverdig, og idet showstarteren «Hot For Nietzsche» blåste ut over festningen hadde de publikum i sin hule hånd. Få med at dunderhiten «Get It On» var allerede andre låt ut, og suksessen var allerede et faktum. De serverte en liten Queen-hyllest midtveis da «We Will Rock You» fikk æren av å sette i gang «City Of Satan», en raphyllest i form av «Jump Around» som begge deler var et morsomt krydder i en allerede meget velsmakende rett av en konsert, og når trioen «Fuck The World», «The Age Of Pamparius» og «I Got Erection» avsluttet herligheten kan det ikke gjøres stort bedre. Deathpunk over poppunk når som helst. 5,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Turbonegro
ROB ZOMBIE: Jeg hadde ventet på denne konserten siden Rob fortsatt spilte i White Zombie, og det er forsyne meg rundt regnet 20 år siden – men spørs om ikke forventningene var litt i overkant for jeg tok meg fort i å kjede meg litt underveis. Ikke en dårlig konsert, langt ifra, men det var litt i overkant amerikansk og gjennomregissert i mine øyne. Og disse ordene blir skrevet av en Kiss-fan. Når et meget overdrevet publikumsfrieri begynner omtrent fra start og ut, og publikum ikke spiller helt med, får det ikke blitt helt toppkarakter dessverre. Fikk litt følelsen av Disney-metall, og det står dårlig i stil med horror-imaget han har. Men bevares – når låter som «Superbeast», «Living Dead Girl» og «Meet The Creeper» blir servert i tillegg til White Zombie-klassikerne «More Human Than Human» og «Thunder Kiss ‘65» kan det ikke gå helt feil heller. Så når gjengen gikk av til «Dragula» og et litt vanskelig publikum var blitt overvunnet må jeg vel likevel si at jeg hadde bivånet en bra konsert. Bare ikke fantastisk som forventet. Men imponerende kondisjon av 52-årigen som knapt sto stille et eget sekund i løpet av timen. 3,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Rob Zombie
BLACK DEBBATH: De har på mange måter blitt Tons Of Rocks eget husband etter å ha spilt der hvert eneste år, og ingen Tons er komplett uten våre gjøglervenner. Og man kan ikke avslutte en slitsom dag på en bedre måte enn med deres velkjente stonerdoom med bra humor. Og selv om man nå mer eller mindre får servert de samme låtene som sist gjør ikke det noen verdens ting. Klassikere som «Mongo Norway» og «Dum Dum Minister» gjorde sitt til at smilene formelig lyste opp stien på vei ned mot campen etter endt festivaldag. Bare å sette av datoen til neste år Black Debbath, vi sees da og. 4,5/6 | Sven O. Skulbørstad
FREDAG 23. JUNI
AVATAR: Etter å ha fått tildelt en litt ukul spilletid, nemlig 15:15 på fredag, var jeg spent på hvor mange som hadde funnet veien fra campen opp til Fort West for å få med seg sirkuset, men heldigvis hadde det fylt seg opp meget bra foran scenen. Og godt var det, for makan til oppvisning svenskene ga vil jeg rett og slett si er en soleklar kandidat til årets konsert. De entret scenen en etter en og satte i gang «Hail The Apocalypse» og så seg ikke tilbake en eneste gang. Vokalist Johannes Eckerström er et skue i seg selv og fikk med publikum på hver minste ting han ba om, og når resten av bandet circlebanget synkront i bakgrunnen så i tillegg det meget bra ut. Sleng med en finfin miks av det beste fra de tre siste skivene og utførelsen sto til 20 i stil – og jeg hevder på det aller sterkeste at Avatar vant årets Tons Of Rock. Litt overraskende at allsanglåta «Night Never Ending» var utelatt fra settet, men pøsj pøsj. De vet vel kanskje ikke hvilket TV-program som pleier å være der. 6/6 | Sven O. Skulbørstad
Avatar
ROTTING CHRIST: De greske legendene må ha jublet da de så festivalens spilleplan, for midt mellom Emperor og Slayer er det vel ikke mange band som passer bedre enn nettopp Rotting Christ. Deres tekniske og melodiske death gjorde også jobben som en slags pausemusikk for de som skulle på begge to virket det som. Tight og brutalt med krystallklar lyd bidro til at de i hvert fall ikke mistet noen fans i løpet av den lille timen de holdt på. Høyst sannsynlig fikk de seg en bråte flere Facebook-likes skulle jeg mene. 4/6 | Sven O. Skulbørstad
Rotting Christ
SLAYER: Etter å ha notert flittig i løpet av den første halvdelen av konserten sletta jeg alt jeg hadde skrevet og bytta det ut med «Slayer er Slayer = best». For man vet veldig godt hva man får av thrashgudene, og når kvelden stemmer slik den ofte gjør med dem, og den så absolutt stemte denne kvelden på Fredriksten Festning, er det ikke mange band som når opp. Alle klassikerne på rekke og rad ispedd et knippe fra sisteskive «Repentless» og vi er i mål bare der. At Tom Araya nesten ikke kan bevege på seg på grunn av ordre fra legen gjør ikke noenting all den tid flankene Kerry King og Gary Holt gjør jobben. Det er ikke så rent lite imponerende at de fortsatt er på tronen etter å ha mistet bautaer som Jeff Hanneman og Dave Lombardo, men erstatterne gjør så bra jobb at de ikke er stort savnet lenger. Introen til «South Of Heaven» gir fortsatt frysninger, «Dead Skin Mask» likeså – og når nakkeprolapsen igjen ble et faktum på avslutteren «Angel Of Death» kunne de se seg tilbake på en meget bra utført konsert. Igjen. 5/6 | Sven O. Skulbørstad
Slayer
LØRDAG 24. JUNI
DELAIN: Nederlandsk symfonisk metall sto på programmet midt på dagen på lørdag. De spilte dessverre i teltet, dessverre fordi det var ganske crappy lyd der. Det gjaldt for øvrig hele dagen. Men det lot ikke til å ha noen innvirkning på guttene og jentene på scenen (ja, for i tillegg til Charlotte Wessel på vokal har de ganske nylig også fått seg en kvinnelig rytmegitarist) – de var visst godt fornøyde med å endelig være tilbake i Norge, skal vi tro Charlotte. Når det er sagt, kunne det gjerne vært en smule høyere lyd på vokalen, så kanskje den hadde opplevdes som en tanke mindre skingrende. Dette er en sjanger jeg i utgangspunktet liker godt, men de mangler liksom noe. For eksempel litt sterkere låter. Og de har litt å gå på for at man som publikummer skal bli blåst av banen. Stemningen toppet seg i det minste på de to siste låtene «Don’t Let Go» og den allsangvennlige «We Are The Others». De spilte kun låter fra sine tre siste skiver, med hovedvekt på «Moonbathers» som kom ut i fjor. 3/6 | Marianne Lauritzen
AIRBOURNE: Airbourne ble jeg tilfeldig fan av da de varmet opp for Volbeat i oktober 2016, hvor de leverte en så vanvittig gjennomført konsert at Volbeat som var headlineren kom i skyggen i forhold. Av den grunn så ble Airbourne ett av de få bandene som jeg gledet meg skikkelig til, sammen med Satyricon og Devin Townsend. Den imponerende supportopptredenen de gjorde sist gang satte gjorde så stort inntrykk på meg at mine forventninger var skyhøye før denne konserten. Det var både utrolig befriende og veldig imponerende å være vitne til hvordan Airbourne erobret Halden. Det er lenge siden sist jeg har sett et band vise så enorm spillglede på scenen, og som får publikum så revet med! Fra start til slutt så leverte Airbourne en konsert på et høyt nivå, både med tanke på spillglede og et fengende lydbilde som fikk rockefoten tidlig igang lørdag kl 17:00. Musikken er enkel, men utrolig befriende, og med mye glede. Airbourne er et band som musikalsk er et enkelt band, men som samtidig er lett å bli glad i fordi deres opptreden er basert på ren spillglede og engasjement, spesielt av deres frontmann Joel O’Keeffe som alltid kaster øl på publikum og som i velkjent stil rir ut blant fansen mens han spiller på sin gitar. 5/6 | Arash Taheri
Airbourne
SATYRICON: Lørdagens kvalitetsmessige beste innslag var signert Wongraven & Co, og på festivalens fjerde år må man vel kunne si at det var på høy tid at de fikk spille på festningen. De åpnet med «The Rite Of Our Cross», før Wongraven klaget litt på dem som sto helt bakerst ved muren, og minnet dem på at dette ikke var noen inneklemt dag – det var lørdag. Deretter henvendte han seg til de som satt på VIP-tribunen med følgende anklage: «Det ække noe VIP på metallfestival – det er metallfestival». Godt poeng. Frost fikk briljere litt på trommene i opptakten til to av kveldens høydepunkter; «Now, Diabolical» og «Black Crow On A Tombstone». «Mother North» var selvfølgelig en annen høydare, med det nærmeste man kan komme allsang fra publikum. Etter «Fuel for Hatred» ble det avslørt at deres nye plate ble ferdig for tre dager siden, og blir å finne i butikkhyllene fra 22. september, samt at de skal spille på Sentrum Scene 24. november. De avsluttet på sedvanlig vis med «K.I.N.G.», noe publikum så ut til å være godt fornøyd med, skal vi dømme etter all crowdsurfingen som plutselig oppsto. Ganske så fett å se på. De gikk av scenen til Wongravens ord «Ja, for faen! Godt å se dere igjen, vi ses i november», før han kom ut igjen med sønnen sin på armen for å vinke til publikum. Moro for guttungen som fikk sin scenedebut denne dagen, så vil tiden vise om han kommer til å gå i sin fars fotspor. Satyricon leverte minst like bra som de pleier, og man kan vel si at det var klasseforskjell på dem og mye annet vi hørte denne dagen. 5/6 | Marianne Lauritzen
Satyricon
ENSLAVED: Enslaved er et band som jeg har mye bedre forhold til når det gjelder å høre på album enn å se live. Undertegnede har sett dem ved to anledninger, hvorav Infernofestivalen 2015 var en ren maktdemonstrasjon sammenlignet med deres litt svakere konsert på Rockefeller 25. februar 2016. Men felles for begge disse konsertene var at de hadde en noe mer grumsete lyd enn det jeg foretrekker å oppleve på en konsert. Men musikken til Enslaved er unik og om man har muligheten til å se dem live så bør man utnytte det, bare av den grunn at de er ett av Norges største og viktigste progressive black metal-band.
Enslaved
FIVE FINGER DEATH PUNCH: 5FDP hadde vel ikke de beste oddsene mot seg før denne konserten. Faktisk var vi en periode usikre på om den kom til å bli noe av, etter at Ivan Moody nærmest sa opp på scenen i Nederland et par uker tidligere, før det ble annonsert at de ville fortsette turneen med Tommy Vext (Bad Wolves) som erstatter. Vext gjorde så visst ingen dårlig jobb, all ære til han som hadde klart å sette seg inn i all materien, men det blir jo likevel ikke helt det samme. De startet med «Lift Me Up» (hvor vi ikke bare savnet Moody, men også Rob Halford), og herfra og ut ble det en eneste lang hitparade. For det skal de ha, de har mange melodier som fester seg på hjernen og dermed er like lette å synge med på. Vi fikk selvfølgelig allsangvennlige låter som «Wash It All Away», «Got Your Six», «Bad Company», «Jekyll And Hyde» og «Coming Down». Men det jeg ikke skjønner er hvorfor de alltid skal spille sin største hit «Wrong Side Of Heaven» akustisk. Et akustisk avbrekk kan være fint det, men da burde de velge en litt mindre kjent låt, og ikke den vi aller helst vil høre i originalversjon.
Midtveis i settet var det duket for konkurranse. De hadde en gitar å dele ut til den som «loses its motherfucking mind the most» under den påfølgende låta «Burn MF». Ergo ble det voldsom allsang på grensen under det noe banale, og nesten irriterende repeterende, refrenget «Burn motherfucker». En dame og to små gutter ble trukket opp på scenen som finalister, og publikums hylekor skulle avgjøre hvem av dem som stakk av med gitaren. Heldigvis hadde publikum vett nok til å stemme frem minstemann. De avsluttet kvelden med sin første låt «The Bleeding», før gitarist Jason Hook takket Tommy Vext «for bringing black metal back to Norway». Eh…black metal…? Deretter forlot de areanen til sin egen versjon av «House Of The Rising Sun» på anlegget. 4/6 | Marianne Lauritzen
Five Finger Death Punch
AMARANTHE: Det var flere som stilte med ny vokalist denne dagen, Amaranthes clean vokal Jake E leverte nemlig sin oppsigelse tidligere i år. På deres siste konserter har han blitt erstattet av Nils Molin fra Dynazty – så også i Halden. På dette tidspunkt var dette fortsatt et prøveprosjekt, men en uke etter Tons Of Rock ble det annonsert at Molin nå er et fullverdig medlem av bandet. Til resten av bandets store glede, ettersom han visstnok var deres førstevalg. Molin kan absolutt synge, og han gjorde en god figur, men jeg savnet noe av samspillet mellom de tre vokalistene, som Amaranthe jo er kjent for. Det var merkbart bedre kjemi mellom Elize Ryd og Henrik Englund. Naturlig nok. Litt flere konserter sammen, så kommer det seg vel. I det minste har de nå fått en til i bandet som kan slenge på håret.
Det sparket igang med «Maximize» og «Boomerang» fra deres nyeste album. Totalt spilte de flest låter fra første og siste plate, inklusive låter som «Hunger», «1.000.000 Lightyears», «The Nexus» og «Amaranthine». Etter en liten kunstpause hvor Elize fikk endret litt på antrekket, rundet de av med tre energiske hits; «Digital World», den Queen-inspirerte «That Song» og «Drop Dead Cynical». De glemte visst å spille «Leave Everything Behind», ellers har jeg ikke noe å utsette på settlista, kun på den røtne lyden i teltet. Men energien til bandet var det som vanlig ingenting å si noe på. 4/6 | Marianne Lauritzen
Amaranthe
SABATON: Sabaton var en av headlinerne under Tons Of Rocks debutår i 2014. De syntes tydeligvis det var en såpass kul greie å få spille på Fredriksten festning, at de i år fikk komme tilbake for å gjøre deres eneste konsert hvor de skulle spille hele «Caolus Rex»-albumet fra A-Å. Dette var det rimelig høye forventninger til, ettersom hele albumet handler om den svenske kongen Karl XII, også kalt Carolus Rex, som falt i den store nordiske krigen da svenskene prøvde å innta Fredriksten festning i Halden. Det var noen helt andre svensker som inntok festningen denne siste dagen av festivalen, så gjensto det å se om de ville lykkes noe bedre enn den gamle svenskekongen.
Som så mange ganger tidligere strømmet også nå Europes «The Final Countdown» fra høyttalerne før de gikk på scenen, men denne gangen gikk den rett over i introen på skiva, «Dominium Maris Baltici», etterfulgt av «Lejonet från Norden» – visualisert med masse pyro. Og da Halden sentrum begynte å sende opp raketter også ble det ganske så storslått.
Etter «Gott mit uns» kunne Joakim Brodén fortelle at han hadde fått munnkurv av resten av bandet – han pleier vanligvis å skravle en del mellom låtene, men nå skulle skiva spilles uavbrutt. «En livstid i krig» ble akkompagnert av en naturfilm på storskjermen, og under «Karolinens bön» marsjerte en hel bataljon med soldater inn på scenen. Sammen med den låta ga hele settingen oss assosiasjoner til Kaptein Sabeltann. Mens «Carolus Rex» pågikk ble soldatene stående på scenen som noen tinnsoldater mens allsangen runget i festningsmurene, men under «Poltava» bidro de med skuddsalver, ved siden av de massive pyroeffektene. Deretter gikk alle av scenen en litt for lang stund, før soldatene kom marsjerende tilbake med stortromme og en mann på båre. Bandet kom etter hvert tilbake også og tok nest siste låt «Long Live The King».
Så skjedde det noe pussig. Sistesporet «Ruina Imperii» viste seg å bli kun en teaterforestilling, med kun soldatene på scenen. En stund ble vi stående å lure på hvor bandet gjemte seg, og hvor vokalen kom fra, helt til vi skjønte at musikken faktisk var på tape! Litt spesielt å bare være statister i sitt eget show når man har gått hardt ut med at man skal spille albumet i sin helhet… «Carolus Rex» var dermed kommet til veis ende, noe som ble markert med nye skuddsalver fra tinnsoldatene. Men, som annonsert, var de ikke helt ferdige av den grunn, vi fikk seks låter til fra den øvrige katalogen; «Primo Victoria», «Sparta». «Swedish Pagans», «Shiroyama», «Winged Hussars» og «To Hell And Back».
Litt trist var det å se at publikum gradvis forsvant utover i konserten, dette var tross alt headlineren på festivalens siste dag. Dette skyldtes nok både at folk var fulle og slitne etter tre lange dager, og at de spilte lenger enn planlagt så Vazelina begynte å spille i teltet før Sabaton var ferdig. Samt at det etter hvert blåste stiv kuling, noe som gjorde sommerkvelden kaldere enn nødvendig. Faktisk blåste det såpass mye hele dagen at den aller minste scenen på toppen av festningen ble stengt. Sabaton er først og fremst et liveband, jeg må innrømme at det ikke er musikk jeg setter meg ned for å høre på – jeg er ikke SÅ glad i krig og fred og sånn. Men liveformatet har de taket på, jeg hadde bare ventet enda litt mer, ut fra hva slags forventninger de la opp til. I tillegg synes jeg vokalen til Jocke var litt tammere enn hva jeg har hørt fra den kanten tidligere. Og det største minuset får de fordi de lot panservogna til trommesettet bli hjemme denne gangen. 4/6 | Marianne Lauritzen
Sabaton
VAZELINA BILOPPHØGGERS: Guds fred for et rabalder det ble da de gamle herrer ble booket til å avslutte hele festivalen, men det syntes ikke det minste grann i teltet med slitne festivaldeltakere. Jubelen sto i taket, stemningen var nesten elektrisk og man ble glad av å bare være tilstede. Syns det står respekt at de gikk med på det, for rock/metall-publikummet kan jo være litt vanskelig til tider. Men det var ingen problem all den tid Vazelina leverte et nært sagt perfekt sett som det svingte noe voldsomt av, og «Sitter På Trappa, Venter På Marta» ble sittende på hodet til langt på natt. 5/6 | Sven O. Skulbørstad
Og med det var det over for denne gang. Arrangementsmessig manglet det litt i forhold til de tre tidligere gjennomføringene. Det var dårlig skilting, samt færre matboder med tilsvarende lengre køer, for å nevne noe. Dårligere logistikk rett og slett. Det gikk rykter på bygda om at det var mangel på frivillige til å jobbe i år, og det merktes godt da det for eksempel ble tomt for dopapir tidlig på dagen og de så vidt rakk å fylle på før stengetid. Antall frivillige har vel en liten sammenheng med at festivalen også manglet de helt store headlinerne denne gangen. Men vi gleder oss til 5-årsjubileum neste år, og er spente på hva som slippes av band utover høsten.
