Søndag 15.oktober 2023
Det var ikke fullt på Rockefeller, skal vi tippe 5-600 stykker, og verken galleriet eller loungebaren var åpen, men likevel godt oppmøte med tanke på at det var en hustrig søndagskveld i oktober, og The Winery Dogs gikk på scenen ca. samtidig med avspark i den avgjørende EM-kvalikkampen Norge-Spania på Ullevaal. Og ikke overraskende observerte vi en enormt stor andel musikere i publikum, som alle var der for å stirre vantro på den gnistrende virtuositeten til tre musikere som alle som en er i aller ypperste verdensklasse på sine respektive instrumenter.
Uttrykket «supergruppe» har blitt temmelig belastet – de lever sjelden opp til summen av sine enkelte bestanddeler, og som oftest er egoene for store til at de varer særlig lenge. Likevel har Billy Sheehan, Mike Portnoy og Richie Kotzen nå eksistert som The Winery Dogs i over ti år og levert tre knallbra studioskiver, og jobber tilsynelatende meget godt sammen med stor respekt for hverandres bidrag til musikken.
Men selv om de tre er i stand til spille fletta av enhver, så er det ikke en ren teknisk runkefest som foregår på scenen. Det er ikke om å gjøre å briljere mest mulig individuelt, det gis likevel rom til å la låtene puste og la både hverandres talenter og låtene få mulighet til å skinne. Men de er så sjukt dyktige at det spiller nesten ikke så stor rolle hvilke låter de spiller – de kunne ha kjørt en hel kveld med den mest sidrompa A4-bluesrocken man kan tenke seg, og likevel fått gnistregnet til å sprute over salen. Den musikalske kjemien mellom disse tre er til å ta og føle på.
Herrene entrer scenen og drar i gang med «Gaslight» og «Xanadu» fra årets skive «III» (anmeldt her!), og en stakkar i publikum kan jo pådra seg whiplash fordi det skjer så mye på scenen at man aner ikke hvor man skal fokusere uten å gå glipp av noe ellevilt som noen av de to andre gjør, for alle tre krever og fortjener full oppmerksomhet.
The Winery Dogs er således et band uten en frontmann, selv om vokalist og gitarist Richie Kotzen tradisjonelt sett er hovedmannen. Og for en vokalist denne mannen er – en salig miks av Chris Cornell, Myles Kennedy og Paul Rodgers, men med et eget særpreg, og samtidig en gitarist av en annen verden. Nevn meg EN annen syngende gitarist som er helt i ypperste verdensklasse på både vokal OG gitar. Bare EN. I dare you! For øvrig fascinerende og veldig uvant å se på en gitarist som spiller en hel konsert uten å bruke plekter – han spiller kun med fingrene.
Billy Sheehan er Billy Sheehan, det han gjør på en bass er helt naturstridig, de færreste gitarister ville klart å holde følge med ham på en gitar, og jeg griper meg selv i å le høyt og vantro av det han holder på med. Ingen over, ingen ved siden. Og han er en showmann av klasse, samt at han korer ypperlig.
Tredjemann i dette mektige triumviratet, Mike Portnoy, sitter og gliser bak det minste slagverket jeg noen gang har sett ham bak. Etter å i flere tiår ha sett ham bak hauger av cymbaler, tammer, octobans og gonger, kjører han i TWD en less-is-more-variant som setter fokus på spillingen, ikke slagverket. Og han koser seg nesten glugg ihjæl der han sitter, man får litt Animal i Muppetshow-feelingen av ham.
Som sagt, hvilke låter de spilte var nærmest uvesentlig, men debuten var representert med like mange låter som de to andre til sammen. (Syv fra debuten, tre fra «Hot Streak» og fire fra «III», for å være eksakt.) Dessuten fikk Billy Sheehan scenen for seg selv i seks-syv minutter til å være bassmagiker, og det ble vel ærlig talt tre-fire minutter for lenge for de fleste i lokalet. Bass-solo er og blir for spesielt interesserte, uansett hvor sjukt teknisk begavet du er, og hvor flamboyant du klarer å levere den.
Bandet går av scenen etter bare en drøy time, men kommer selvsagt tilbake og avslutter med det som ble kveldens høydepunkt: den fantastiske balladen «Regret» med Kotzen på piano i første halvdel, før alt kulminerer i Zeppelin-pastisjen «Elevate». Jeg tror egentlig ikke at The Winery Dogs hadde noe mer enn en helt grei dag på jobben denne søndagen, men likevel feier de gulvet med de fleste band som har sin aller beste dag på jobben noensinne.
Å si takk for seg og være ferdige etter bare 80 minutter er i snaueste laget, det må vi ha lov til å si. Det ga i hvert fall musikerne i salen tid til å komme seg hjem i tide til å øve, øve og atter øve noen timer, eventuelt legge ut instrumentet sitt på finn.no, for det kan diskuteres om det er inspirerende eller dypt fortvilende å overvære en slik masterclass i musikalsk virtuositet.
5/6 | Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
Forøvrig gjorde vi intervju med Richie Kotzen et par timer før bandet gikk på scenen, og hva han hadde på hjertet, kan du lese i neste nummer. Vi kan røpe at han fortalte om TO store, kjente band som han hadde vært på nippet til å ende opp i, som vi ikke visste fra før. (Abonner her, for faen! Hundre spenn for ett år har du råd til. )