Søndag 25.november 2018
Da The Black Crowes imploderte for snaue fire år siden, kastet ikke bandets gitarist og låtskriver Rich Robinson bort tiden før han satte sammen et nytt ensemble. Han fikk bl.a. med seg sine gamle TBC-kumpaner Marc Ford på gitar og Sven Pipien på bass, la ut på turné med The Magpie Salute og spilte inn en liveskive underveis. I sommer kom studiodebuten «High Water», hvor det var tydelig at The Black Crowes’ ånd lever videre i beste velgående.
Det er ikke mer enn drøye tre måneder siden den akustiske trioutgaven av The Magpie Salute spilte på et smekkfullt Krøsset (hvor det er plass til rundt hundre stykker) for å promotere skiva og en kommende konsert på Rockefeller. Hvor ironisk er det ikke da at det nesten ikke ble solgt billetter? Heldigvis var det ledig på John Dee denne kvelden, slik at bandet kunne trekke en etasje ned, for det hadde vært særdeles kleint for alle involverte å kjøre konsert på Rockefeller foran 80-100 betalende – færre enn det var på Krøsset. Til og med på John Dee var det særdeles god plass, og man grep seg i å ha litt vondt av bandet – hvorav halvparten tidligere har spilt på et smekkfullt Rockefeller – og denne gang var John Dee kvartfullt. Her har virkelig ikke Oslopublikummet gjort jobben sin, hvis vi skal kunne forvente at internasjonale band også i fremtiden skal gidde å ta omveien til Norge.
Skjærene skred til verket med tittelsporet fra «High Water», og da denne skled ut i en timinutters versjon med lange gitarsoloer, var det nok flere som fryktet at også denne konserten, i likhet med Chris Robinson og hans Brotherhood i mars, skulle bli en uttværet og innadvendt affære med lange instrumentale og psykedeliske jampartier. Heldigvis var det ikke slik – i løpet av to timer fikk vi en passe miks av syv låter fra skiva, et par coverlåter, et par låter fra bandmedlemmenes solokataloger, og fem låter fra The Black Crowes-epoken. Men i likhet med broder Chris, kjører heller ikke Rich Robinson MTV-hitene fra 90-tallet som «Jealous Again», «Remedy», «Hard To Handle» eller «Sting Me». Neida, de graver dypere enn som så, og gir oss heller obskure spor som «What Is Home», «Been A Long Time (Waiting On Love)» eller en akustisk versjon av «Better When You’re Not Alone». For de fleste kom nok høydepunktet det siste kvarteret da de endelig serverte oss «Black Moon Creeping» og «By Your Side», før de avsluttet med sitt eget trumfess, «Send Me An Omen». Bandets engelske vokalist John Hogg har en såpass varm og særegen stemme at man savner ikke å høre Chris Robinson på Crowes-låtene. Rich Robinson tar seg av det meste av introduksjoner og kommunikasjon med publikum mellom låtene, selv om han virkelig ikke ser ut til å kose seg på scenen – mannen ser mutt og innesluttet ut 99% av tiden, men vi ante skyggen av et smil mot slutten.
For all del, det var gode opplevelser underveis også, som fantastiske «Sister Moon», men det tok liksom aldri helt av. Bandet har unektelig en kjemi, og det groover sykt bra når de låser seg inn i hverandre og drømmer seg bort med sin klassiske 70-talls ur-rock, og ekstra kudos til trommis Joe Magisto, som gynger sykt fett (selv om han ser ut som en blanding av The Mars Voltas Omar Rodriguez-Lopez og Weird Al Yankovic). Men et publikum på rundt 80-90 stykker lager ikke mye liv, og volumet på konserten var altfor lavt, selv om lydbildet ellers var helt flott. Men når man nesten ikke tør snakke med bekjente i baren fordi man er redd for å overdøve bandet i den andre enden av lokalet, er det noe som ikke stemmer.
Så joda, til tross for enkelte seige instrumentale partier, var dette likevel en trivelig konsertopplevelse, men man må undre seg over det minimale oppmøtet fra publikum. Kanskje vet ikke nok folk om The Magpie Salute og hvem som spiller i bandet? Hadde de vært freidige og kalt det for The Black Crowes, ville det sikkert kommet 5-600, selv uten Chris Robinson på scenen – men med tre karer fra TBC, hadde det ikke vært urimelig. Det er nok av band som har byttet ut en tilsynelatende uerstattelig og karismatisk frontfigur og kommet unna med det. La oss håpe at The Magpie Salute gir Norge en ny sjanse i neste korsvei, og at publikumstallet er mangedoblet til da. Det har de faktisk fortjent. 4/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
