Inside Out Music
Etter originalmedlem Michael Stolts gjeninnstiftelse som bassist synes bandet å gjøre seg til jam-orientert entitet igjen, slik de fremsto på «Paradox Hotel», denne gang, heldigvis, uten å kaste vrak på Roine Stolts vinnende sologitaristvesen. Platas tittelen, «Love», er en nobel opinionsytring og protest mot det vanvidd verden ris av i øyeblikket, men problemer oppstår når en samlet musikalsk proporsjon smis over joviale nestekjærlighetsprinsipper. Bandets to siste plater mangler den kaleidoskopiske dimensjon som bestenoteringene, «Back In The World Of Adventures», «Stardust We Are», «Unfold The Future», «Desolation Rose» og «Islands», disponerer. I diskografisk kontekst fremtrer «Love» ukunstlet og nyansefattig, hvilket ergrer en årelang fan som vet hvor mye bedre Roine Stolt og klaviaturfantom Lalle Larsson kan. Et temposterkt og 70-tallsinfluert åpningskutt i «We Claim The Moon» blir i så måte en ypperlig ambassadør for plateprosjektet, med stakkåndet musikalsk interaksjon over solvarm vokalharmonikk, i symfoniske forlengelser av Yes. Skivas lengste spor, «The Elder», gestalter kaskader av fortrøstningsfull, soul-injisert pop; riktignok vakkert og teknisk suverent eksekvert, men uten vilje til å utfordre, med mindre Larssons ufarlige jazzsoli rokker ved ditt mentale jordsmonn. Selv albumets instrumentalstykker – forgjengerens styrke – kommer til kort i år. Hvor tok bandets storsnutete palett veien? Hvor ble det av det kirke- og folkemusikalske, og ikke minst forhenværende disposisjoner for spenningsbygging mellom det livsbejaende og det gjallende gravitetiske? «The Rubble» står som delvis unntak herom; låten kunne vært å finne på «Flower Power», uten å elevere et allerede solid og omfangsrikt album.
Jeg blir heller ikke dus med materialets flegmatiske svøpe, hvis servilitet stundom går på akkord med selve begrepet symfonisk rock. Nedrigst i så måte er den irsk-ættede, trekkspillorienterte balladen «The Promise», som utmaler et absurd lavmål i bandets struttende repertoar.
Ubarmhjertige ord? Noen ganger må man faktisk tukte de man elsker.
3/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 2. mai 2025
