Drabant
Der kom siste spikeren i kista. Nå er lokket så til de grader smelt på plass. Med mindre du har okkulte tanker og fantasier er det ingenting som kommer til å rikke på det kistelokket der. Det er boltet fast. Naglet. Ta farvel med livet, det er over nå. Kanskje man flagrer inn igjen i en eller annen bisarr fantasi – hvem vet, men la i så fall den fantasien starte med The Dogs.
For å få unna det formelle og (i år) litt komiske: The Dogs er et rutineband. Første mandag i nyåret skal det finnes en rykende fersk plate i salg. Første mandagen i nyåret falt til alt overmål til 1. januar 2018. Litt hårete å ha lovet plateslipp på den dagen alle ligger hjemme i ball med åpne vinduer, men The Dogs lovet og The Dogs holdt ord, med hjelp av Big Dipper som åpnet sjappa noen timer på årets desidert mest fredete fridag. «The Grief Manual» er bandets 6. studioalbum, i godt selskap av hyppige singelslipp («Hindsight», «Lie To Me» og coverversjonen av Eurythmics «Thorn In My Side» av 2017), samt livealbumet «Live at Big Dipper» fra 2016. Dette er det andre albumet i rekken med plateselskapet Drabant. Tradisjonen tro er det fem låter på hver side, tradisjonen tro varer plata ca. en halvtime – ferdig! La oss nå for all del snakke om de tingene som betyr noe!
Man blir jo litt bortskjemt, det er er noe med det. Å være så heldig å få følge et band med sliter-egenskaper som skraper sammen gull på pur nerve, som hver eneste januar har en mer treffsikker hook, som fremviser et ansikt med flere furer og lyter – som på tross av tilhørerens ømme kjeveben og sammenkrøkte mellomgulv likevel greier å fremkalle følelser av eufori – det er ingen selvfølgelighet. Det er nesten litt kjedelig – hvor skal man hente superlativer fra? La dem ligge. La det heller gå slik for seg – personlig og brutalt:
The Dogs er ikke voksne, det kan de ikke være. De treffer for godt til at dette er noe modent. Musikalsk er det bedre enn noensinne. Det er noe annet der nå, en sikkerhet som vokser og utvikles, som er sporbar i tiden gjennom årlige manifestasjoner. Rytmeseksjonen med Gustavsen, Simonsen og Nilsen er rustne og seige, umodne og geniale på samme tid. Martinsen utfolder seg saftig, Schau blir stadig sterkere og skarpere vokalt. Selv om man kan savne Spros gråtende koring ved farfisa-orgelet er det bare å ønske ny og barteprydet organist Stefan Höglin velkommen. Likevel er det mer enn bare utvikling: Låtskriverkunsten er suveren – fremførelsen smertefull! Er det lov å si noe kjempepersonlig i en anmeldelse? Det var et vondt år. Det er rart å møte avtrykket av eget liv i det årlige albumslippet fra The Dogs. Det er jo ikke første gang heller. Da årets albumtittel ble avslørt var første tanke «Å, nei – ikke igjen!». Fjorårets plate «Death By Drowning» var et voksende fenomen. Den første, andre, tredje og tiende gjennomlytting var ikke nok for å illustrere albumets ekspanderende kraft. Det vokste og vokste, fikk ny verdi for hver gang platen snurret. Nå har de faen dundre meg gjort det igjen. Velkommen, oppskrift på Sorg. Hei på deg, bruksanvisning for Tap og Knust Hjerte. Tjäna og jadda. Her er «The Grief Manual». Det må da være grenser for hvor mye emosjonell bank man skal tåle fra noe eller noen. Likevel tåler man mye fra det man elsker, «The Grief Manual» ikke unntatt. La begravelsen begynne, The Dogs lever i beste velgående!
I år er det vanskelig å trekke frem enkeltspor, noe som vitner om kvalitet over hele fjøla. Det er en mer sammensveiset plate enn tidligere på godt og vondt. Her finnes ingen hvile, ingen «pauselåt» som tar deg midlertidig opp av avgrunnen. Her må du pent bli – i skyggen av alt levende. Fra første spor kommer det forholdet du elsket og hatet på samme tid til en grell overflate med «We Were Made Out Of Loss». Derfra rutsjer det nedover med det Bjørneboe kalte et Kain-kompleks med «The Children He Loves the Least» – meningsløshet og angst for verden og egen eksistens – før man utsettes for et angrep med «Told with Bad Intent». Ojsann! Rykteflom, fiksjon og selvforskjønnelse. Alt som kan rive teppet ut fra under føttene dine, sideangrep og gaslighting. Og videre fortsetter det: «Primitive Etchings» for de rare øyeblikkene hvor to steinete stier krysser. Blant de sterkeste låtene er «Prelude To Murder», en duett med tidligere Idol-vinner Jorun Stiansen. Hva skal man si? Søte Jorun i kombinasjon med gutturale Schau er det nærmeste man kommer en 3-minutters skremmende og diskantbåren versjon av Michael Hanekes «Der Siebente Kontinent». Det er så mørkt. Så ekstremt, utålelig og så bra, så bra, så bra. Der ligger den røde tråden i «The Grief Manual». Det mørkeste mørke må ut og The Dogs er katalysatoren. Man møter seg selv og alle andre i den irriterende svingdøra som flagrer folk inn og ut av livet. Man møter de hardeste tankene og den kjipeste sannheten – både for egen regning og for de du ikke orker å tenke på.
Det er ingen låt som ikke fortjener å bli nevnt på dette albumet. Fra harde sannheter i «We Won’t Come Back» via «Hindsight»-refleksjon, «Oh Why»-ironi av knasende karakter til «Her Last Song» – et kjærlighetsbrev uten mottager med svulstig gitarsolo toppet av strykere (Bravo, Martinsen!), avsluttet med angst for den virkeligheten man helst ikke vil vite noe om i «Lie Tto Me». Moralen er denne: Lyv, for helvete. Du orker ikke sannheten. Men når sant først skal sies: dette er et mesterverk.
6/6 | Ida Maria Zaborowski
Utgivelsesdato: 01.01.2018