Fredag 2. september 2016
Fredag kveld hadde The Dogs bursdagsfeiring på Rockefeller Music Hall i Oslo. Det var mange grunner til å feire: bandet har nylig avsluttet innspillingen av sitt neste studioalbum som slippes i januar 2017; en nylig inngått platekontrakt med Drabant sikrer distribusjon av de kommende albumene også utenfor landegrensene, men først og fremst markerte fredagens konsert slipp av bandets første livealbum ”Live at Big Dipper”.
Med tanke på den oppmerksomheten The Dogs har fått det siste året, både som følge av den kritikerroste plata ”Swamp Gospel Promises” og den tette turneringen på vårparten, i festivalsommeren, og ikke minst da de fikk spille for 37.000 tilskuere i Frognerparken som oppvarming for Bruce Springsteen, burde fredagens konsert ha løftet taket på Oslos selvutnevnte storstue. The Dogs løftet taket, likevel var opplevelsen ikke udelt positiv. Men merk følgende: Ikke fordi The Dogs ikke leverte! The Dogs jobbet steinhardt så svetten sprutet. Bandet åpnet med et smell med ”You Never Loved Me At All”, deretter fulgte et utvalg av låter fra alle fire studioalbum, med en ekstra bonus av to nye låter fra det kommende 2017-albumet, ”Why Is The Flesh So Strong” og ”O.S.L.O”. Kristopher Schau ba publikum om tålmodighet, av den enkle grunn at låtene var nye og kanskje ikke satt helt. La det være sagt at det ikke fantes årsak til beklagelse i dette henseendet – låtene ble levert med maks innsats og dro hele gulvet med, spesielt sistnevnte ”O.S.L.O”, hvor det var tilløp til allsang blant blodfansen. Så hvorfor var ikke dette et udelt haraball av en konsert? Problemet ligger ikke hos bandet, men et helt annet sted, og for å sitere Atle Antonsen: Nå skal det smelle!
Dette var en konsert jeg så frem til som en unge til julaften. Hele konseptet med ”Live at Big Dipper” er en nær, svett og bråkete kontakt mellom band og publikum; uklare grenser, knuffing og intens opplevelse. Ærlig og upyntet levering! Vi nærmer oss kjernen av problemet, så la meg presentere Ankepunkt 1: Rockefeller hadde for anledningen laget en fotograv foran scenen på størrelse med Boulevard Haussmann i Paris, til glede for de to (merk TO!) fotografene som var til stede for å dokumentere konserten. Bandet på scenen var så fjernt fra publikum som tenkes kan, det halvfulle lokalet var spredd over flere etasjer. Kun en liten hard kjerne sto foran scenen – hvor det for øvrig var rikelig med plass. Altså var den ihuga fansen halvannen meter fra å kunne dusje i svetteperler og hyle bandet i fjeset. Ankepunkt 2: Lokalet var mindre enn halvfullt, og likevel åpnet Rockefeller balkongene slik at bortskjemte Oslo-fans kan sitte i høyden å se ned, uten å engasjere seg. Hadde ikke dette vært en bedre opplevelse for alle om vi sto som en fiskestim, klamme, glade og gira, i symbiose med bandet? Ankepunkt 3: Er det mulig at Rockefeller fremdeles etter 30 år ikke greier å gi gode lydforhold for bandene som spiller der?! Dette er ikke første gang, personlig vil jeg påstå at i så mye som 80% av mine konsertopplevelser på dette stedet har lyden vært høyest beklagelsesverdig! Det var vanskelig å høre Schau over bandet til tross for at denne mannen i aller høyeste grad har et par lunger som gir gjenlyd! Likevel var det grøtete og vanskelig å høre hva han sa mellom sangene. Rett og slett krise!
Og for å avslutte ”smellingen” med en skikkelig salve: Hvorfor oppfører publikum seg som om de er på isdans med høflig og avmålt klapping? Hvorfor skal man på død og liv sitte på balkongen når ikke stedet er halvfullt engang? Er det virkelig nødvendig å sjekke Facebook mens bandet spiller det som må være et knippe av virkelige høydepunkt? The Dogs er et band av et kaliber som krever engasjement, spørsmålet er om lyden på galleriet var av motsatt kaliber og om dette ene og alene er lokalets feil. Nei, jeg sjekket ikke hvor lenge de sto på scenen. Nei, jeg kommer ikke til å gi en karakteristikk av settlisten. Det jeg vil si er følgende: The Dogs ga jernet. The Dogs var til stede. The Dogs dro med seg folk som var der for å høre musikken og skrike med. The Dogs trakk opp blodfans på scenen, utstyrte dem med øl og lot dem skrike refrenget i mic’en. The Dogs smilte, klemte hverandre, klatra på trommesett og forsterkere, svetta og bar seg. The Dogs gjorde alt de skulle og mer til! Det var noe annet som svikta. Rockefeller svikta; dessverre var det også et trist og uengasjerende skue oppover mot galleriene, men som sagt: Rockefeller har absolutt ikke sitt på det tørre.
4/6 Ida Maria Zaborowski
Foto: Arash Taheri
