Lørdag 10. juni 2017
Energi er et ord som er veldig lett å forklare for en fysiker, men som kan være veldig utfordrende å forklare i andre sammenhenger det brukes. Det går ikke an å måle det når man snakker om energier mellom mennesker, ofte kan det bli et litt mer new age-aktig preg over bruken av ordet i slike sammenhenger. Heldigvis skal ikke denne teksten utelukkende handle om mellommenneskelige relasjoner, men det er et aspekt som ofte kommer igjen hver gang en setter seg foran tastaturet etter en konsert for å prøve å formidle hva man nettopp har opplevd.
Greg Dulli og hans våpendragere i The Afghan Whigs gjestet Vulkan Arena denne lørdagen, og det var et godt besøkt lokale som møtte Cincinnati-bandet som er på turne med sitt nye album «In Spades». Og med et såpass solid album i bagasjen var det en god dose forventning og (ja, nettopp) energi i rommet da primus motor Dulli kommer alene ut på scena med åpningslåta «Birdland» fra nevnte «In Spades». Denne glir over i «Arabian Heights», og resten av bandet, samt oppvarmer Ed Harcourt (som stepper inn for en syk Dave Rossner) kommer på og slenger en vegg av gitarer imot oss. Publikum tar velvillig imot dette, en trykkoker av en låt som også er et av høydepunktene på det siste albumet. Denne glir raskt og effektivt over i «Matamoros» fra forrige album, comeback-skiva «Do to the Beast». Bandet virker som en godt fungerende enhet, med frontmann Dulli som ganske tydelig sjef, alt skjer under hans godkjenning.
Det er derimot få opphold mellom låtene og dertil manglende kommunikasjon mellom bandet og publikum. En av de aller første interaksjonene er når Dulli ber en i publikum om å skru av lyset på mobilen sin. Selv om bandet har hengt opp plakater på sideveggene av lokalet der de ber publikum om å la telefonene ligge nede og heller se konserten med egne øyne er det litt unødvendig å bruke tid på en sånn bagatell fra en scene. For tid virker det som bandet ikke har altfor mye av denne kvelden. Trommis Patrick Keeler er ofte i gang med å telle igang neste låt allerede lenge før siste akkord på forrige låt har tonet ut, og følelsen av at dette bare er nok en dag på jobben for bandet blir etter hvert tydeligere og tydeligere. Det blir også merkbart roligere i salen underveis i settet.
Settet inneholder en god del av det nye albumet, mye av fokuset ligger naturlig nok her, samt på det forrige. «Can Rova» og «Algiers» er begge solid fremført, men selv om håndverket er godt må det også presenteres på en god måte. Og her kommer vi igjen tilbake til det famøse energiuttrykket. Det skapes aldri noen energi eller stemning mellom bandet og de som betaler lønna til bandet, betalende publikum. Greg Dulli virker til å ha tatt Billy Corgans brevkurs i «Hvordan være enerådende hersker i et band», noe som i og for seg ikke trenger å være negativt, men da er man nødt til å gi noe mer tilbake enn det vi var vitne til på Vulkan. Og selv om det er et oppsving mot slutten av konserten er det litt for lite litt for sent. Det ble rett og slett for humørløst og rutinepreget denne lørdagen nede i bakken bak Mathallen i Oslo.
3/6 | Jarle Zachrisson
Foto: Ellen Palmeira
