Sub Pop Records
Greg Dulli og hans tropper i The Afghan Whigs er tilbake med sitt andre studioalbum siden gjenforeningen i 2012. Til dette albumet er det kun Dulli og bassist John Curley igjen av originalbesetningen, noe som ikke bør overraske fansen all den tid bandet har vært preget av hyppige utskiftninger på besetningsfronten de over 30 årene bandet har eksistert.
2014-utgivelsen «Do To The Beast», for øvrig bandets første utgivelse siden 1998, var en relativt mørk affære som ble veldig godt mottatt, men samtidig litt fort glemt etter at jubelen over comebacket ga seg. Klisjeen snakker ofte om det vanskelige andrealbumet, det ordtaket kan med rette brukes på diverse andrealbum etter gamle helters comeback. Heldigvis er det ingen regler (eller utdaterte ordtak) uten unntak.
The Afghan Whigs har alltid vært hjertebarnet til vokalist, gitarist og låtskriver Greg Dulli, og denne gangen har han tatt frem verktøyene som gjorde bandet til et 90-tallsfenomen som også slo godt fra seg kommersielt sett. Stemmeprakten til Dulli har det aldri hersket noen tvil over, og på «In Spades» er det nok av øyeblikk der man skjønner hvorfor den er så mye omtalt.
Albumet åpner med den strykertunge «Birdland», en rolig sak som veldig godt illustrerer dualiteten i bandets lydbilde. Her er følelsen av å gå fra himmel til helvete og tilbake på kort tid svært tydelig. Så tar gitarene over på «Arabian Nights», og for en overgang! Etter en litt Morrissey-aktig åpning trer gitarriffet hypnotiserende, kvernende og insisterende frem og blir der gjennom hele låta som en påminnelse om at dette ikke er en solskinnshistorie vi blir servert. Et av albumets desiderte høydepunkt.
Førstesingelen «Demon in Profile» følger deretter. Her fusjoneres elementene fra de foregående låtene sammen til en behagelig, men dramatisk, enhet. Stemmen til Greg Dulli kommer godt til sin rett der strykerne og gitarene kjemper om plassen og finner en veldig god middelvei. Det samme kan sies om den drivende «Oriole», hvor vokalen er høyt og lavt og det er ikke vanskelig å tro ham når han messer «Where and when no matter. I will find you».
Litt lenger ut i albumet kommer et annet høydepunkt, nemlig «Copernicus». Igjen med et drivende og nesten rituelt lydende riff som griper tak i deg over skivas klart tyngste perkusjon. Mentale bilder av undergang og folketomme byer i «The Dust Bowl» blir fort jaget vekk av overgangen til et frodig og fengende refreng der bandet åpner opp vinduene og slipper inn litt luft i mørket. En nydelig vekselvirkning som må være nøye gjennomtenkt.
Gjennom diskografien sin utover på 90-tallet forlot bandet gradvis den rene grungen og fikk et lydbilde preget av tydelige nikk til både soul, RNB og litt funk. Dette er litt tonet ned på «In Spades», men på «Light As A Feather» slipper de løs nevnte elementer i fullt monn. Det er litt smak og behag hva man synes om sånne innspill, men det blir ett av skivas minst interessante spor når groovet som er så viktig innenfor en slik sjanger ikke tar tak i deg slik det burde gjøre.
Men skuffelsen over en enkelt låt forsvinner fort når man får servert avslutningslåta «Into The Floor». En filmatisk og ganske så storslagen avslutning på en skive som ikke bare appellerer til den trofaste fanskaren bandet har, her er det en rekke finesser som også bør tiltrekke seg nye fans som ikke fulgte dem på 80- og 90-tallet. «In Spades» er flere hakk bedre enn forgjengeren og en gjennomført solid utgivelse.
5/6 | Jarle Zachrisson
Utgivelsesdato: 05.05.2017