Torsdag 15. mars 2018
Etter å ha blitt varmet opp av både Vader og Annihilator var publikum særs klare for å ønske Testament velkommen tilbake på norsk jord – for første gang innendørs siden 2004. I fjor hadde de en liten gjestevisitt på Øyafestivalen, i regnvær, og i 2015 spilte de på Fredriksten festning, hvor de var en av headlinerne på Tons Of Rock. Men dette var altså første gang de spilte på en innendørs scene, med fullt sett, etter sine tre siste utgivelser. Og dermed var det ikke så rart at det meste som kunne rusle og gå i metallmiljøet hadde funnet veien til Rockefeller denne kvelden.
For undertegnede har Testament alltid vært ett av de beste thrashbandene, og det er gledelig å høre at de fortsatt leverer både på scenen og på plate. I 2016 ga de ut glimrende «Brotherhood Of The Snake», og det var derfor ikke overraskende at brorparten av låtene denne kvelden kom herfra. Utover det var det en godt sammensatt settliste fra hele karrieren, som seg hør og bør når de ikke har vært i landet på 14 år. Med unntak av «Demonic» var vi innom alle studioalbum. Vokalist Chuck Billy beklaget fraværet alle disse årene, mens de gjøv løs på låtene «Brotherhood Of The Snake», «Rise Up», «The Pale King», «More Than Meets The Eye» og «Centuries Of Suffering». Og vi var vitne til et hardtslående, energisk og tight band med fortsatt like mye trøkk og spilleglede, med fete kulisser som rammet inn det hele.
«Into The Pit» ble introdusert av Chuck på følgende måte: ‘Are you ready for some old school thrash metal?’, hvorpå han oppfordret publikum til både stage diving og crowd surfing. Et noe tafatt publikum begrenset seg, heldigvis for vaktene, til en ørliten moshpit foran scenen. Videre kunne Chuck fortelle at de hadde satt sammen settlista med noen låter som de ikke hadde spilt så ofte i Europa, hvor «Low» var et eksempel på en av disse. «Stronghold» fikk vi vite var en hyllest til urfolket i USA, og alle andre som står opp for det de mener. Og vi fikk en leksjon i at rocketegnet til Dio var et symbol på vårt samhold.
Chuck Billy har rukket å bli 55 år, og synger fortsatt veldig bra. Dessverre druknet pondusvokalen hans noe i musikken, tidvis var det vanskelig å høre hva han sang. Lyden var såpass høy at den ljomet i veggene, noe vokalen kom uheldig ut av nede på gulvet. Jeg flyttet meg lenger bakover i salen mot slutten av konserten, og det skal sies at vokalen hørtes noe tydeligere her, men heller ikke her var det optimalt. Sannsynligvis opplevdes lyden bedre rundt miksebordet og muligens på galleriet.
Men er det én ting de kunne lagt fra seg på 80-tallet så er det bruk av soloer. Og her fikk vi hele FIRE av dem! Etter bare fem låter fikk Alex Skolnick boltre seg alene på scenen med gitaren. I starten hadde han et dedikert publikum med seg, men gitarsoloen var i det lengste laget og etter hvert dabbet interessen av. Mot slutten av settet var det gitarist Eric Petersons tur til å vise seg frem. Men allerede nå var publikum smålei av lange soloer, så denne ble automatisk mindre spennende enn den første. Med kun én låts mellomrom, «Eyes Of Wrath», var det duket for det vi alle drømmer om på konserter, nemlig trommesolo. Vi er vel alle enige om at trommesoloer er den offisielle dopausen, så også her. Det hjelper liksom ikke hvor dyktig Gene Hoglan er bak trommesettet. Og som om ikke det var nok – etter kun én låt til, «First Strike Is Deadly», skulle jaggu bassist(!) Steve Di Giorgio også briljere på strengene. Man kan spørre seg om alle soloene ble lagt inn fordi gutta har kommet såpass opp i årene at de trenger hvilepauser, men da skulle man tro de ville spredd pausene litt mer utover settet. Her ble det et altfor langt dødparti i konserten.
Deretter gikk de rett over i den instrumentale «Urotsukidoji», så Chuck Billy fikk seg en real pause før han skulle dra på med kveldens siste låter. Og da var det godt de hostet opp noen gamle klassikere – de avsluttet kvelden med fire låter fra de fire første skivene. Hovedsettet ble rundet av med «Souls Of Black» og «The New Order» før de forlot scenen.
Da de kom ut igjen etter nok en liten pause fikk vi høre historien om hvordan ideen til albumtittelen «Practice What You Preach» ble unnfanget i Jack Daniels-fylla på en klubb sammen med Pantera, på den tiden Pantera ennå jammet på småklubber. Derpå avsluttet de kvelden på samme måte som det hele startet, som Chuck sa, med «Over The Wall». Han uttalte også at neste gang de kommer til Norge bør de ha gitt ut ny musikk. ‘We’re working on it’, var det siste han sa til et fornøyd Oslo-publikum etter én time og tre kvarter med øs pøs thrash metal.
4,5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
