Lørdag 08.februar 2020
The Bay Strikes Back! Joda, det kan vi skrive under på. Tre av de beste, viktigste og råeste thrash metal-bandene som noensinne har eksistert stod på en og samme scene på samme kveld! Snakk om gavepakke og det var ikke et spørsmål om dette skulle bli bra, men hvor bra.
Først ut var Death Angel som er det minst kjente bandet av dette eminente trekløveret. Merkelig nok etter at bandet slo igjennom med «The Ultra-Violence» i 1987 som har oppnådd kultstatus i de gemene kretser. Påfølgende sterke utgivelser, men manglende gjennombrudd/kommersiell suksess førte til at bandet la inn årene i 1991. Heldigvis tok de til fornuften og kom tilbake i 2001 og siden har de holdt det gående. De har tydeligvis klart å gi faen i penger og berømmelse, og har bare kjørt på siden. Denne kvelden skulle bli et gledelig gjensyn med et kraftig oversett band som så absolutt var spillekåte og fylt med energi. Med vokalist Mark Osegueda i spissen fikk vi servert et altfor kort sett, men det var en nytelse så lenge det varte. Til tross for at lyden kunne vært bedre var det rett og slett bare en euforisk opplevelse å se denne gjengen som til de grader leverte. Nevnte Osegueda synger fortsatt med en råskap som kan flerre malingen av veggene og for ikke å snakke om tospannet på gitar, Rob Cavestany og Ted Aguilar. Gitarriffene satt som skutt sagflis i veggteppet, og satan det låt akkurat som i 1987 da de fyrte løs «Voracious Souls». Men toppen av kransekaka for min del ble en fantastisk fremførelse av «The Moth» fra «The Evil Divide», og ja jeg ble nesten overrasket selv. Det skulle mye til for å toppe «Seemingly Endless Time», «The Ultra-Violence» og nevnte «Voracious Souls». Som sagt ble det et som forventet kort sett, og det var nesten over før det hadde begynt. Trist, men la oss håpe at Death Angel kommer tilbake som headlinere og får sjansen til å serve flere godbiter fra en imponerende katalog. Vi kan forhåpentligvis kalle dette en liten aperitiff. 5/6
Hva skal man så si til Exodus sin opptreden? Snakk om kruttpakke! Full gass fra første til siste sekund og det var ingen som helst tvil om at Steve «Zetro» Souza(som faktisk var vokalist i Legacy, forløperen til Testament) & Co. var det bandet som klarte å fremskape mest moshing, ikke at det i seg selv er ensbetydende med kvalitet. Men det var det vi fikk oppleve. Exodus er pur råskap og de er omtrent like hissige på scenen som på 80-tallet. Og det er dette som er bandets hovedessens, og gode låter selvfølgelig. De innehar et utrykk og dynamikk som få andre thrash-band kan skilte med. Her ble det full gass og jaggu slo turboen inn på «Strike of the Beast» også. En stor glede å se Gary Holt tilbake også. Exodus er ikke det samme uten han, og hvorfor fikk vi både se og høre denne kvelden. La oss heller ikke glemme kollegaen, Lee Altus, som sammen med Holt ga oss det ene knyttneveslaget etter det andre med sine riff. Det var nesten vanskelig å puste. Exodus er et intenst band, og det er nettopp det som er magien. Ikke like raffinerte som Death Angel, men de leverer pur råskap. Og de skuffet ikke denne kvelden heller. Det var tydeligvis mange fans som hadde funnet veien til Rockefeller og Souza & Co. stakk nok av med førstepremien i stemning. Hyggelig å se at unge, så vel som gamle fans går fullstendig ape på konsert. 5/6
Kveldens hovedattraksjon Testament trenger neppe noen videre presentasjon. Jeg skal ikke påstå at bandet har blitt bedre og bedre, men de holder seg jaggu godt, hvis vi ser bort i fra at enkelte begynner å bli litt tunge i shortsen. Det spiller ingen rolle så lenge de klarer å holde koken på det nivået de gjør, og nivået denne kvelden var skyhøyt – i likhet med fjorårets Tons Of Rock opptreden og sist gang de var på Rockefeller. Enkelt og greit kan man vel si at Testament aldri skuffer. Det eneste jeg personlig vil trekke bandet for er settlista, men samtidig var det kult å høre noen friske innslag også. Og det er lett å tilgi bandet når de drar på med fire klassikere til slutt og ikke minst et utrolig morsomt innslag med Steve «Zetro» Souza på «Over the Wall». Vi fikk også høre en smakebit fra den nye skiva «Titans of Creation». Låta «Night of the Witch» lover godt for hva som skal treffe oss i april, og det var også litt festlig å se at bandet åpenbart ikke hadde låta helt under huden ennå.
Testament er et velsmurt maskineri og oljen er Gene Hoglan. Det er umulig å ikke la seg imponere av dette beistet bak trommene. Ikke at resten av gjengen er imponerende, men Hoglan slår med en kraft, presisjon og teknikk som få om noen gjør etter han. Trommeskinnene var sannsynligvis like utslitt etter konserten som Erna Solberg ville blitt etter å ha løpt Oslo Maraton. Duoen Alex Skolnick og Eric Peterson må også levnes noen ord. De utfyller hverandre på mesterlig vis. Skolnick med uovertruffen teknikk og Peterson med dødelige riff. Her snakker vi dynamikk! Chuck Billy var som sedvanlig i godt humør og hadde publikum i sin hule hånd, og stemmemessig synger han fortsatt fletta av de fleste. Så mye mer er det heller ikke å si om Steve Di Giorgio på bass. Han leverte fjellstøtt nok en gang og er i likhet med Hoglan en uvurderlig brikke. Stemningen var som seg hør og bør høy selv om enkelte i salen tydeligvis hadde brent av litt vel mye av kruttet under Exodus. Det er vanskelig å ikke la seg rive med når tre av thrash metalens råeste band står på samme scene en og samme kveld. 5/6
Totalopplevelsen av en slik kveld blir vanskelig å beskrive og oppsummere. Som resten av de fremmøtte sannsynligvis kan skrive under på var det en mektig begivenhet fylt med følelser, råskap, hakeslepp, nostalgi, beundring og ydmykhet. Jeg ble rett og slett stående etter konserten og tenke «hva faen har jeg vært vitne til nå?». Svaret er enkelt: en unik opplevelse med tre fantastiske band som for evig og alltid vil være meislet inn i hjernebarken min.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker