Tesla er tilbake med sin syvende studioskive «Simplicity», og var nylig en svipptur i Europa. Vi tok en prat med bandets grunnlegger, manager og gitarist Frank Hannon noen timer før de gikk på scenen i Trezzo i Italia hvor de var en av headlinerne på Frontiers Rock Festival.
Tekst og foto Geir Amundsen
– God morgen, Frank! Har dere overvunnet jetlagget til kveldens show?
– Nei, egentlig ikke – vi kom hit i går morges, og drar igjen i morgen tidlig,så vi kan likegjerne bare sove på dagtid og holde oss mentalt på amerikansk tid. Vi gjør bare denne konserten i Europa denne gang. Vi stortrives her i Italia, det er så utrolig stille og fredelig sammenlignet med California.
– Det kommer vel litt an på hvor i Italia man drar, nå sitter vi på landsbygda milevis fra en storby. Men dere har vel nesten ikke vært i Europa siden 2009, da dere spilte inn en liveskive her, «Live In Europe!»
– Nei, vi var en snartur her i fjor sommer og spilte en enkelt festival i Tyskland.
– Og Norge har dere fortsatt til dags dato ikke satt deres bein i.
– Hmmm, ikke? Ved et par anledninger har vi vært i planleggingen for en ekstensiv Europaturne, men hver gang er det noe logistikk som har skjært seg, eller så har bookingmanagementet klusset det til for oss. Men nå håper jeg virkelig vi får det til, hver gang vi er her får vi kjemperespons, folk liker virkelig Tesla her! Så vi har ikke gitt opp enda.
– Men er det verdt bryet, dere spiller vel for vesentlig større folkemengder i USA enn her?
– Nei, ikke nødvendigvis. Spiller vi festivaler her, når vi like mange folk, og i enkelte byer i Europa selger vi ut store klubber. Det er bare flere større byer i USA, men vi vil gjerne spille for fans i alle land.
– Men! Dere kommer med en ny skive i juni – jeg fikk den for et par dager siden og har ikke fått hørt nok på den, men det virker veldig lovende!
– Takk takk! Vi har tatt oss god tid med låtskrivingen denne gang, vi har jobbet hardt med både tekster og melodier. Det var viktig for oss, vi ville ikke bare kaste noe sammen på bekostning av kvaliteten.
– Ja, det har gått seks år siden forrige skive med nytt materiale…
– Er det så lenge!?
– Ja, «Forever More» kom høsten 2008.
– Herregud som tida flyr! Men vi har jo ikke lagt på stranden i seks år. Vi ga ut en liveskive i 2010, og den akustiske «Twisted Wires» året etterpå. Og vi var da usikre på om vi kom til å lage en ny studioskive.
– Jaha!?
– Ja, det er alltid en vanskelig prosess for oss. Men så innså jeg at det vanskeligste er selve komponeringen. Innspillingen er enkelt, for i studio vet vi alle nøyaktig hva vi skal gjøre. Men først må vi ha gode låter å spille inn! Akkurat som en komiker må ha gode vitser til et show – uten morsomme viser er komikeren kjedelig. Så jeg foreslo at vi skulle dra et sted for å fokusere 100% på å skrive låter. Vi måtte komme oss bort fra unger, bikkjer, søpla og sprukne vannrør, alt som krever oppmerksomhet. Så vi reiste til en gård i Virginia, beliggende langt ute på landet, uten nettdekning, mas og bråk. I løpet av to uker klarte vi uten problemer å komme opp med halvparten av låtene på den nye skiva. Så dro vi hjem et par uker før vi reiste tilbake til gården og skreiv de resterende låtene. Vi jobbet disiplinert og målbevisst hver eneste dag fra 12 på dagen og frem til morrakvisten.
– Så dere setter dere faktisk ned i samme rom og skriver låtene sammen?
– Absolutt! Vi har alle noen ideer, Brian (Wheat, bass) kan ha noen basslinjer eller pianodeler, jeg og Dave (Rude, gitar) kommer med noen riff, Jeff (Keith, vokal) har noen vokalmelodier. Vi presenterer ideene for hverandre, og skiller ut de gode ideene fra de dårlige ideene og jobber sammen videre med disse som et band. Og så kan vi begynne å tenke på titler og tekster, som hovedsakelig Jeff og meg selv tar oss av. Jeff hadde for eksempel en ide om MP3-filer og teknologi- om hvordan vi har gått fra vinylplater og platestiften til MP3, som han fortalte meg om. Og jeg svarte ‘Det har du rett i! Hva skjedde med simplicity, enkelheten?’ ‘Ah, Simplicity er et bra ord!’ svarte han og noterte det. Og slik begynte snøballen å rulle. Men vi klarer ikke jobbe slik når vi er hjemme eller på turne, der er det for mye som distraherer oss.
Dave Rude og Frank Hannon i Milano i 2014.
– Har dere produsert skiva selv denne gang?
– Vi har mer brukt en executive producer for å ha et eksternt øre som kan komme med innspill fra en ny vinkel på låtene vi har jobbet med i ukesvis, da er det vanskelig å beholde perspektivet til tider. Det var forøvrig Tom Zuzaut, som vi har hatt et godt forhold til helt siden starten, han er en god lytter og kan si ærlig ifra om noe fungerer eller ikke. Han jobbet med A&R for Geffen Records, og signerte band som Guns N Roses og Motley Crue. Og så har vi fått Michael Wagener til å mikse skiva, noe som virkelig løftet den ett ekstra hakk lydmessig, han er helt fantastisk.
– Han har dere såvidt jeg vet ikke jobbet med tidligere, pussig nok?
– Nei, riktig. Han er jo en legende som har jobbet med alle de største navnene innen rocken, og utrolig effektiv fyr. Vi sendte han opptak av låtene på mail, og et par timer senere kom de mikset tilbake til oss for godkjenning, og det låt nesten alltid så panser at vi ikke trengte rette noe mer på det.
– I fjor sommer ga dere ut en ny låt digitalt, «Taste My Pain», men jeg kunne ikke finne den på iTunes tidligere denne uka. Og ikke er den på «Simplicity» heller?
– Nei, den låta er litt hemmelig – den blir inkludert som bonusspor på CDen for det japanske markedet. Men hvorfor du ikke finner den på iTunes skjønner jeg ikke.
– Kanskje i USA og ikke her i Europa?
– Mulig, jeg aner ikke.
– Er det noen av låtene på «Simplicity» som du er spesielt stolt av og fornøyd med?
– Ja, fjorten av de! De er hjertebarna mine alle som en. Men det er en ganske episk låt som heter «Life Is A River»…
– Den med tekstlinja ‘What you think is just a dog, is one of my best friends’? Den beit jeg meg merke i! Fin fyr, han vokalisten din – jeg regner med at det er hans tekst, opptatt som han er av dyrevern og hunder?
– Haha, ja, det er noe han virkelig brenner for! Men den har et dypere spirituelt budskap enn som så, og det går tilbake til temaet for platetittelen «Simplicity». Av og til må man bare la livet gå sin gang, la det flyte – ta vare på det enkle, alt må ikke gjøres så sykt komplisert!
– Så hvordan likte kona di teksten på låta «Ricochet», med sin referanse til ‘Me and the boys got a rock’n’roll band, from town to town doing one night stands…’
– Ah, haha – neida! Det handler ikke om damer, men om konserter. ‘Playing one night stands’!
– Så det er hva dere forteller deres bedre halvdeler, ja?
– Knegg! Neida, vi er snille gutter nå – teksten handler om bandet og vårt forhold til fansen og det å turnere og spille konserter.
– Og så la jeg merke til låta «Cross My Heart», som er ganske så country-inspirert.
– Ja, den er det, men det er forsåvidt ikke noe nytt i Tesla-sammenheng. Hvis du f.eks. hører på en låt som «What You Give» fra «Psychotic Supper»-skiva vår, eller «Time», så finner du det der også. Vi liker litt mer funky country, sørstatsrock som Lynyrd Skynyrd, Allman Brothers, eller Rolling Stones.
– Ja, dere demonstrerte jo klart hvilke band som har inspirert dere med de to coverskivene «Real To Reel».
– Allerede på debuten vår kan du høre dette. «We’re No Good Together» eller starten på «Gettin Better».
– Jeg oppdaget nettopp at Jeff faktisk har gitt ut en soloskive hvor han tar countryen helt ut.
– Ja, det var noe han hadde lyst til å få testa ut, og det er tradisjonell, gammeldags country & western. Kanskje ikke noe for den gjennomsnittelige Tesla-fan, men verdt å sjekke ut for de med et mer åpent sinn.
– «Time Bomb» på nye skiva er en låt som høres ut som lillebroren til «Heaven’s Trail».
– Ja, jeg ser den! Og litt som «Cumin Atcha Live» på slutten, når den sklir over i gitarjam. Men samme groove som «Heavens Trail», også den er stemt ned i D.
– Og så bør vi nevne en låt som heter «So Divine…»
– Ja, det er første singel i USA, en låt som vi lagde i siste liten, men som jeg er veldig glad for at vi rakk å få med på skiva. Musikken er inspirert av Steve Clark fra Def Leppard, vi ble veldig gode venner da vi turnerte sammen. Og vi har kanskje lånt litt fra «Seasons Of Wither» med Aerosmith, men teksten handler om en venn av oss som bare var 23 år gammel da han ble drept i en bilulykke. Det var utrolig vondt. Vi har mistet mange venner underveis, men det virker som om de helt spesielle menneskene ofte dør i ung alder. Og det er disse folkene som «So Divine» handler om, de som etterlater seg et et dypt inntrykk hos oss som må takle savnet og smerten.
– Hva legger du i uttrykket ‘første singel’ i dag?
– Det er låta vi lager video for, den som er tilgjengelig på iTunes før resten av skiva, den som sendes til radiostasjonene. I gamle dager var det låta man håpet skulle bli den store hiten. I praksis er det nøkkelen som skal åpne døra for skiva!
– Jeg var innom en platesjappe i forrige måned og spurte etter en CD-singel. De nærmest lo av meg og pekte nese.
– Haha, ja sånn har det blitt! Og det var ikke en 45-singel du spurte etter engang?
– Nei CD-singel. Men apropos det, dere skal kanskje gi ut «Simplicity» på vinyl også?
– Javisst! Hvis du hører på skiva, så er det første du hører lyden av stiften som treffer vinylrillene og spraker litt før låta begynner.
– Hvordan velger dere hvilke låter dere spiller på konsertene? I det siste har jeg snakket med både Vinnie Moore fra UFO og Vivian Campbell fra Def Leppard som begge klager over at 80% av setlista er hugget i stein, låter som de ikke kan skippe fra noen konserter. Mens et band som Dream Theater kan både droppe og spille hvilke låter som helst.
– Vi har vel noe av det samme, men vi kan justere det mer til publikum. Hvis vi er support for et stort hardrockband på en festival, så plukker vi også flere av de hardere låtene våre. Spiller vi med et mer melodiøst band som f.eks Matchbox 20, så tar vi flere av balladene. Vi har heldigvis et svært variert arsenal av låter og trenger ikke spille akkurat det samme hver eneste kveld – vi prøver tvert imot alltid å variere fra den foregående konserten, for spesielt i Amerika har vi fans som reiser for å se oss, og går på både tre og fire konserter på rappen.
– Så dere gjør ikke som AC/DC som setter opp en setliste før turneen starter, og spiller deretter akkurat de samme atten låtene i samme rekkefølge hver kveld de neste månedene?
– Nei! Vi har kanskje faste åpningslåter, avslutninger og ekstranummere, men utenom det plukker vi fritt.
– Har du en låt som du gleder deg til å spille hver kveld, som du aldri vil droppe?
– «Modern Day Cowboy» elsker jeg å spille, og den må nesten være med hver kveld. Og på denne turneen er det «MP3», den gnistrer til og med på lydprøvene!
– Tesla har hatt en utrolig stabil bandbesetning, kun ett bytte på nærmere tredve år. Hva er hemmeligheten?
– Ja, Brian og meg har hengt sammen i tredve år nå…
– Og dere to fungerer også som bandets managere?
– Ja, men vi tar oss av ulike områder. Brian tar seg av all koordinering og logistikk, han er flink til å sjonglere masse baller samtidig, mens jeg tar meg av den kreative siden, som covere, videoer, fotos og slike ting. Vi har alltid vært et harmonisk band med et godt og vennskapelig forhold til hverandre. Men du trenger bare en fyr til å ødelegge for hele laget. Vi prøvde desperat i flere år å hjelpe denne fyren, men han var ikke interessert i å bremse ned livsstilen sin.
– Så hvordan går det med Tommy nå? (Gitarist Tommy Skeoch ble avskjediget i 2006 på grunn av stoffmisbruket sitt.)
– Det går fint med ham nå, han har kommet seg på rett kjøl, og vi tar oss av ham. Han får jevnlige utbetalinger for salg av de gamle skivene hvor han har skrevet låter. Men det er best for ham at han holder seg hjemme, skulle han fortsatt å turnere ville han vært død nå. Han har mentale problemer, og ville ikke taklet livet på veien, som kan være veldig slitsomt. Jeg har ikke pratet med ham på noen år nå, men jeg vet at Jeff har jevnlig kontakt med ham.
– Hvordan er planene for konserter i Europa i forbindelse med denne nye skiva?
– Vi kommer tilbake i juni, da skal vi spille festivaler i tre uker, deriblant Download i England og Sweden Rock. Så kommer vi etter planen tilbake til vinteren. Da skal vi prøve å få til noen konserter i Skandinavia også! Hvilke land er nå det igjen?
– Norge, Sverige og Danmark.
– Danmark er København, ikke sant? Der er det masse vakre damer på sykkel, god nok grunn til å dra dit!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2014