Den 27. utgaven av Sweden Rock Festival er gått opp en størrelse under nytt eierskap, og med den sterkeste headlinerrekka i festivalens historie i Iron Maiden, Ozzy og Judas Priest var forventningene store. Norway Rock lot seg selvsagt lokke ned til Blekinge Län, til knall vær, kald øl, hardrock og gamle, så vel som nye, venner. Livet blir ikke mye bedre enn dette.
ONSDAG 6. JUNI
F.K.Ü
I år startet jeg festivalen med en avkjølende tur i Rockklassiker-teltet for å se et for meg nytt bekjentskap: F.K.Ü. Et band som er kjent for sin fascinasjon for 80-talls horrorfilm og for å spille thrash inspirert fra samme epoke. I teorien skulle det være et klokt valg ut fra mine egne preferanser. Det skulle vise seg å bli full klaff.
Denne gladgjengen fra Uppsala dro avgårde et sett med ekstremt moshbar musikk i beste Nuclear Assault-stil. Selv om de stiller i skrekkfilminspirerte outfits fremstår de mer som kosebamser på scenen. Det kan ha noe med min egen smak å gjøre antagelig. Tekstene er dog i det morbide spektret, med tema ofte hentet fra slitte VHS-taper av den sorten mange av oss husker fra vår ungdom. Vel, oss gamlinger i det minste.
I løpet av settet drar de gjennom låter fra de tredve årene de har holdt på. Jeg skal være den første til å innrømme at det ikke er det store variasjonen å spore, men stemningen var høy, allsangen likeså og det føltes godt å starte årets Sweden Rock med utagerende dansing i det som er den fineste pit’en jeg har opplevd i dette teltet.
Etterpå satt jeg igjen med følelsen av å ha oppdaget et nytt band jeg kan ha det moro med å høre på i ettertid. Angret på å ha glemt øreproppene gjorde jeg også Dette er akkurat sånt som jeg drar på festival for å oppleve.
PS I ettertid ble jeg fortalt at bandnavnet er en forkortelse for Freddy Kruegers Underwear. Der skal de ha et poeng for originalitet. 4/6 | Thomas Rinnan
THE QUIREBOYS
The Quireboys er blitt en fast gjenganger og en aldri så liten publikumsfavoritt på festivalen. Du vet akkurat hva du får og de leverer alltid. «A Bit of What You Fancy» snurret og gikk i kassettspilleren min hyppig da den kom og platen står seg forbløffende bra. Partyrock på sitt beste. Flesteparten har vel knapt hørt annet enn debuten, så settlisten var også preget av klassikerne. Vokalist Spike har levd et hardt liv og den slitne stemmen hans gjør konserten enda råere. Det er ikke innsatsen det skal stå på. De minner meg kanskje derfor litt om Backstreet Girls. Publikum tok helt av mot slutten da de dro i gang hitene «7 o’clock» og «Sex Party». The Quireboys er rett og slett et band som får folk i godt humør, og var en ypperlig start på festivalen for min del. 5/6 | Stig Rune Robertsen
TORSDAG 7. JUNI
AVATARIUM
Avatarium var et hyggelig gjensyn, og et band jeg hadde sett frem til med en viss spenning. Sist de besøkte Sweden Rock var i 2014 og den gangen ble jeg litt skuffet. Det ble jeg ikke i år.
Siden sist har de fått to album til under beltet og de har tatt steg videre fra det som bar mye preg av Leif Edlings arbeid med Candlemass. Dette er seig doom bevares, men de har mer å spille på enn det.
Avatarium er først og fremst vakker musikk, både i melodi og visuell fremtoning. I solskinnet på 4sound stage lot de seige riff veksle med rolige sangpartier og skapte en sakral steming som oppslukte publikum. Rolig stemning på sletta med andre ord, men det føltes helt riktig.
Innledningsvis slet de litt med lydbildet, kanskje spesielt basslyden, heldigvis fikk de skrudd seg inn, og det eneste som ødela litt var at vinden dro med seg lyden fra Buckcherry som spilte samtidig på hovedscenen. Sånt løser seg heldigvis ved å flytte seg nærmere og når jeg først hadde kommet meg foran scenen lød det tight og mektig.
Vokalist Jennie-Ann Smith sang strålende og fremsto som meget stødig. Hun dro i gang stemningen og kommuniserte godt med publikum. Stemmen hennes bærer melodiene sammen med Marcus Jidell’s gitarganger over det tunge kompet. Jeg synes spesielt låten Moonhorse, der hun tok frem kassegitaren, fungerte bra. Det ga nok fylde i lyden til å la sologitaren følge hennes sang. Keyboardsoundet til Rickard Nilsson skal også hedres, det var utrolig tøft synes jeg. Det henger nok sammen med at at jeg liker de siste Candlemass-skivene svært godt, for her hører man nært slektskap.
Dessverre hadde de ikke tid til å gjøre et langt sett og selv om de fikk gjort et fint lite utvalg låter fra alle skivene sine skulle jeg ønsket meg mer. Avslutningen kom med tittelsporet Avatarium og da slengte bassisten seg med på koringa.
Lurer på om Jennie-Ann hadde rett i at hun var den eneste artisten på årets Sweden Rock som brukte maracas? 4/6 | Thomas Rinnan
IN THIS MOMENT
Det ble en aldri så liten boikott av Nazareth uten Dan McCafferty for min del. Det blir bare feil. Derfor var det duket for In This Moment, et band jeg egentlig har veldig lite forhold til. Det var en veldig teatralsk forestilling som vel er en salig blanding av Marilyn Manson og Rob Zombie. I aller høyeste grad amerikansk. Det som var spesielt var at konserten fant sted i dagslys, noe som gjorde det i utgangspunktet mørke sceneshowet spesielt. Vokalist Maria Brink gjør en utmerket jobb og fanget oppmerksomheten til flere enn meg som ikke har noe spesielt forhold til bandet. Det jeg liker best med festivaler er at det finnes alltid mulighet til å sjekke ut noe nytt. Eneste kritikk er vel at låtmaterialet er så ymse. Høydepunkt for min del var duetten «Black Wedding», til tross for at Rob Halford glimret med sitt fravær. Uansett årets positive overraskelse for min del. 5/6 | Stig Rune Robertsen
GLENN HUGHES
Jeg må innrømme at jeg ble en smule skuffet da det i vinter ble kunngjort at Glenn Hughes planla å gjøre Deep Purple-låter under årets festival. Det betød nemlig at Black Country Communion, som få år tilbake måtte avlyse i siste liten, trolig ikke kom til å havne på plakaten, noe som stemte. Dette ble imidlertid med ett glemt da Hughes gjorde anslag med «Stormbringer». Per i dag er det ingen som kan måle seg med Hughes når det kommer til fremførelser av materiale fra «Burn», «Stormbringer» og «Come Taste The Band». Hughes synger like bra nå som på nittitallet, og mye bedre enn på syttitallet, da disse låtene faktisk ble skrevet. Han har heller ikke tapt seg det grann som bassist, og selv om sola stekte ham i fleisen på grunn av ugunstig spilletidspunkt, trollbandt han oss fra første til siste takt. Det er alltid fint å se voksne, solbrente menn med singlet og ølmage gråte til rockemusikk. Så skjedde både her og der under «Sail Away», en av de mest bevegende låtene Hughes noen gang har tilvirket. «Smoke On The Water» hadde han ikke trengt å spille. Ei heller «Highway Star», men versjonen av «Burn» kunne han gjerne spilt to ganger til. Beklager David Coverdale, men du kommer ikke opp til dette nivået med dagens inkarnasjon av Whitesnake. 5/6 | Bjørn David Dolmen
KILLSWITCH ENGAGE
Killswitch Engage inviterte til party med Beastie Boys’ «Fight For Your Right» på høyttaleren før konsertstart. Midt i solsteika, midt på ettermiddagen, på Sweden Rocks nest største scene. Festen ble satt igang med «Strenght Of The Mind», og vi fikk en time med variert låtutvalg, hvor de fleste var hentet fra bandets to siste album. «My Curse» ble dedisert til alle damene i forsamlingen, mens «Hate By Design» ble tilegnet «our fucking president» Trump, og sånt ser jo alltid ut til å falle i god jord hos publikum. Utover dette besto kommunikasjonen fra scenen i platte fraser som «We like to play metal, drink beer and show our nuts to women». Men moshpiten foran scenen vitnet om at publikum var godt fornøyd med dagens levering fra bandet. Og lyden var også veldig bra gjennom hele konserten. De avsluttet med å hedre «the mighty Dio», som de sa, ved å spille sin versjon av «Holy Diver». Og da blir det jo alltid topp stemning! 3,5/6 | Marianne Lauritzen
HELLOWEEN
Helloween turnerer for tiden med fullt mannskap fra alle epoker. De kjører vanligvis et show på rundt to og en halv time, så det ble en noe amputert forestilling vi skulle få. Kai Hansen tar enormt stor plass og jeg skulle ønske de hadde droppet hans lille pumpkin tracks-medley til fordel for flere låter med Andi Deris. Duettversjon av «Forever and One» var sårt savnet. Settlisten var veldig dominert av bandets første plater, men annet var vel heller ikke å vente. Kveldens mest overflødige person var gitarist Sascha Gerstner, som så fullstendig malplassert ut med emo-sveis i skyggen av Hansen og Weikath. Michael Kiske synger som han gjorde i glansdagene og Andi Deris gjør så godt han kan, som han alltid har gjort. Det hele var så skreddersydd at det unektelig ble litt kjedelig, og jeg var neppe den eneste som falt for fristelsen til å løpe bort til naboscenen for å få med meg et glimt av Ice-T under veis. 4/6 | Stig Rune Robertsen
BODY COUNT
Så var det dags for Body Count med motherfuckin’ Ice-T. Mannen som var tungt inne på spillelista under min hiphop-periode på tidlig nittitall. Mange av oss hadde høye forventninger til denne konserten i forkant av festivalen og for meg var det et band jeg hadde hatt på ønskelista mi lenge.
De smeller til fra første øyeblikk med Slayercoveren Raining Blood / Postmortem. En kanonentré der gitarspillet til Ernie C virkelig kommer til sin rett. Bassist Vincent Price gjør de raske vokalpartiene. Dessverre ble stemningen litt sabotert av folkestrømmen fra den nye inngangen ved Sweden Stage. Publikum på vei inn i området blir jo geleidet rett forbi scenen. Det er en ting festivalen rett og slett må fikse til neste år.
Body Count er et utypisk band i Sweden Rock-sammenheng med deres miks av hardcore hiphop og metall. På scenen har de rappere og en bodyguard med hagle (!). Det gir en visuell edge som kler dem.
Det Ice-T gjør, er å mobbe oss for vår slappe opptreden og nærmest piske oss i gang med høylytt hån. Det funker, for allerede under tredjelåta Manslaughter er det et herlig kaos foran scenen.
Body Count har vært involvert i mange kontroverser opp gjennom karrieren, men det som virkelig skiller dem ut fra mengden er det sterke budskapet om kamp mot diskriminering og urett, både i tekstene og i kommunikasjonen med publikum. Brutale skildringer fra en oppvekst i South Central Los Angeles gir troverdighet, det gjør inntrykk rett og slett. Kan hende var vi flere som kjente litt på vår privilegerte eksistens i her Skandinavia under låter som No Lives Matter, There Goes the Neighborhood og Drive By.
Nå ble denne konserten en lystig affære tross alt. Ettersom stemningen steg ble Ice-T i godlune og vi ble tilgodesett med ekstranumre i form av en brilliant coverversjon av Suicidal Tendencies’ Institutionalized og This is Why We Ride fra fjorårets Bloodlust-album. I sistelåta crowdsurfer Little Ice ut i piten og tar noen runder med oss. Da var det jaggu gladstemning. 5/6 | Thomas Rinnan
IRON MAIDEN
Iron Maiden, selve Sweden Rock-publikumets snittband, gjestet festivalen for første gang i år. Etter å ha sett størrelser som Black Sabbath, Deep Purple, Ozzy Osbourne, KISS, Judas Priest og Queen headline i årenes løp, var mye av forventningene knyttet til hvorvidt Maiden skulle klare å «forsvare sin tittel». Med «Aces High» braket det løs, tett men like fullt dynamisk, og med en lydlig klarhet man knapt har hørt maken til fra samme scene. Det følgende ble det reneste publikumsfrieri, med «Where Eagles Dare» som andrelåt, etterfulgt av «2 Minutes To Midnight», «The Trooper» og «Revelations». Helt forutsigbart var repertoaret imidlertid ikke. Mellom klassikerne, som videre telte «Fear Of The Dark», «The Number Of The Beast» og «Hallowed Be Thy Name», fant de nemlig plass til «Sign Of The Cross», samt gjenforeningshiten «Wicker Man» og 2006s «For The Greater Good Of God». Utgangspunktet og presentasjonen var med andre ord en drøm for de av oss som har fulgt bandet godt inn i 2000-tallet. Lite kan sies som ikke allerede er sagt om Iron Maidens eksepsjonelt gode forvaltning av eget verk. Det var godt å endelig få oppleve dem på verdens deiligste festival. 6/6 | Bjørn David Dolmen
H.E.A.T
Svenske H.e.a.t entret, helt ubeskjedent, scenen til Glenn Freys «The Heat Is On» på anlegget, før de sparket igang med «Bastard Of Society» fra fjorårets album «Into The Great Unknown». Gutta spilte flest låter fra sine to siste album. Litt pussig var det at de ikke spilte sin kanskje mest kjente låt «1000 Miles», kjent fra Melodifestivalen anno 2009. Riktignok var det før Eriks karriere i bandet, men han han synger da andre låter fra samme periode. Tittelsporet fra den nyeste skiva burde de strengt tatt også spilt. Til gjengjeld fikk vi de absolutte høydepunktene «Eye Of The Storm» og «Living On The Run». Midt i «Beg Beg Beg» lagde de en medley med AC/DCs «Whole Lotta Rosie» og Janis Joplins «Piece Of My Heart». Litt unødvendig i et såpass kort sett, med nok at egne låter å ta av. Vokalen var ikke alltid top notch, men det kan vel ha en viss sammenheng med at Erik Grönwall konstant hopper og spretter rundt på scenen. 4/6 | Marianne Lauritzen
KREATOR
Festivalens eneste thrash-storhet Kreator (4.5) fikk den formidable oppgaven å følge opp Iron Maiden og avslutte torsdagen fra rock stage. En oppgave de løste utmerket. Tyskerne er tross alt vant til verre oppgaver (les: følge opp moroklumpen Tobias Sammett på Wacken år etter år). Kreator er ett av de få eldre band som evner å skape mye ny musikk av brukbar kvalitet, og basere sine konserter på dette stoffet. Så også denne kvelden, der 70% av låtene var fra etter årtusenskiftet. Selv om dette er noe som gir bandet stor kred og respekt, fungerer det kanskje bedre på bandets egne show enn i en festivalsammenheng, der ikke alle i publikum er die hard-fans. Men noen klassikere fikk vi da, og festivalens største mosh-pit som seg hør og bør. En solid gjennomført thrashkonsert med pondus fra Europas beste på feltet, det er tydelig at Kreator har tatt steget opp i ligaen til de største fra USA. Men kun 6 låter fra 80 og 90-tallet var symptomatisk på en reportoarpolitikk som kanskje kunne vært mer tilpasset et publikum som «gillar hårdrock». 4,5/6 | Endre Hindhammer
FREDAG 8. JUNI
VIXEN
Forrige gang jeg så Vixen var gitarist og grunnlegger Jan Kuehnemund eneste originalmedlem i bandet. Denne gang er det de resterende originalmedlemmene som har tatt over. Kuehnemund døde kort tid etter gjenforeningen, og resten av bandet turnerer vel som en slags hyllest til henne. Det er vel nå trommeslager Roxy Petrucci som er i førersetet, har jeg inntrykk av. Noen år eldre og litt mindre løsemiddelskadd av hårspray holder de seg forbløffende bra. Den nye gitaristen fyller også skoene til sine forgjengere. Det er vel unødvendig å si at de har valgt kvinnelig gitarist også denne gang. Låtmaterialet er det det er, på godt og vondt. Men det ble en mye større nostalgitripp enn den tafatte forestillingen de leverte ved forrige visitt. 2 coverlåter måtte til, og spesielt deres versjon av «Perfect Strangers» satt som et skudd. Tydelig at gitaristen har hørt sin dose Deep Purple. En bra start på dagen og en grei oppvarming før dagens første varme pils og en tur til den grufulle 4sound Stage, hvor Focus (3.0) hadde fått den håpløse jobben å spille. Har aldri forstått hvorfor de må ha så stusslig lyd på denne scenen. Med mindre du stod rett foran scenen, så fikk du to konserter på en gang. Pretty Maids ble tøff motstand og orgelet til Thijs van Leer kom aldri til sin rett. Men konserten var for all del ok, og det er alltid like morsomt å se om gamlefar greier å tasse seg tilbake til orgelet i tide når han en sjelden gang tar turen frem til scenekanten. 4,5/6 | Stig Rune Robertsen
DARK FUNERAL
På årets festival hadde jeg notert meg en del interessante band jeg ikke hadde et forhold til fra før av. Dark Funeral var et av dem. De er et av de mest prominente bandene innen svensk svartmetall og feirer 25-års jubileum i år.
Temperaturen hadde steget til bortimot tredve grader og det var kanskje ikke ideelle forhold for ondskapen i sydenstemningen på tidlig ettermiddag på 4sound stage. Det vi fikk se er et godt eksempel på hva man kan få til dersom man er dedikert til saken for dette røska så borti natta. Det kjørte på i et infernalsk tempo og selv om jeg ikke kjenner materialet godt noterte jeg meg høydepunkter i låter som The Arrival of Satan’s Empire, My Funeral og avslutningslåta Where Shadows Forever Reign. Dette er old school black metal slik jeg liker den best: Brutalt, kompromissløst og med vakre melodier i bunnen av alt de gjør. Arven etter Bathory og med en finesse som tidvis minner meg om Dimmu Borgir.
De fortjener også total respekt for å kjøre showet i full mundur. Lær, liksminke og pyro. Masse masse pyro. De må ha hatt et helvete. Vi fikk en riktig knall konsert. 4/6 | Thomas Rinnan
PRIMORDIAL
Primordial er et av disse bandene jeg ikke helt forstår at jeg ikke har oppdaget tidligere. Gode venner tipset meg at dette giget var noe jeg absolutt burde få med meg, så jeg utsatte turen bort for å se Yes på hovedscenen.
Med lovnad om å “bring some darkness to your afternoon” drar de i gang allsang allerede fra starten. Vokalist Alan Averill er en karismatisk frontfigur som formidler kriger, kamp mot slaveri og ikke minst Irlands tragiske historie gjennom dramatiske tekster og en nesten teateraktig scenefremferd.
Lyden på denne konserten var rett og slett deilig. Gitargangene svevde over kompet og det voldsomt bassstrommearbeidet til Simon O’Laoghaire lagde bunnen i en lydvegg der vokalen lå krystallklart på toppen. Det er ikke rart at dette bandet blir beskrevet som episk.
Grunnet en mishap hadde de hyrt inn en stand-in for Pól MacAmlaigh på bassen. Med kun en uke å lære seg materialet syntes jeg han klarte seg meget bra.
To Hell or the Hangman og mot slutten the Coffin Ships og Empire Falls var mine høydepunkt. Nok et band som havner på innkjøpslista mi fremover.
Yes ble litt blekt etter denne konserten, uten at jeg vil holde det mot dem. 5/6 | Thomas Rinnan
DESTRUCTION
Selv om det ble mye nytt for meg på årets festival så var det jo noen av mine gamle klassikere på plass også. Mest klassisk av dem alle var kanskje Destruction. Bandet som konverterte meg til speed metalen med sin legendariske Infernal Overkill i mine riktig unge dager. Destruction er jo et band som har holdt på lenge og selv har jeg alltid likt den klassiske 80-talls epoken høyest.
Til min glede startet de med Curse the Gods, åpningssporet fra Eternal Devastation. De hadde litt kluss med lyden på vokalen men det ble kjapt fikset og jeg må si jeg syntes Schmier sang bra på denne konserten. Det blir ikke Destruction uten han særegne falsett-toner.
Han fortalte at de trives meget godt på Sweden Rock og de hyllet festivalen og dens evne til å forene gamle og unge. Det skulle manifestere seg på meget håndfast vis etterhvert.
Siden Vaaver forlot bandet i vår har de igjen hentet inn Randy Black på trommer når de spiller live. Han er jo en merittert mann, men jeg syntes tidvis trommelyden forstyrret det klassiske Destruction-soundet. Kan hende er det jeg som henger igjen i fortiden, jeg er sikkert på vei til å bli regnet som en av de gamle på festivalen. Vi gamlinger fikk heldigvis mye å glede oss over. Mange av mine personlige favoritter som Tormentor, Mad Butcher, Life Without Sense og Antichrist ble fremført på svært overbevisende vis.
Nailed to the Cross dedikerte bandet til deres gamle kompis Ralph Santolla (Iced Earth, Death, Deicide mm.). Det vil si, de dedikerte pit’en til hans minne, og den pit’en er en av de bedre jeg har vært borti. Støvskyen steg høyt og en mer blandet forsamling kan jeg ikke huske å ha sett i mølja. Vi snakker et aldersspenn fra 10 år til godt over 60 her. Jeg tror de kidsa ble noen av de mest fotograferte folka på årets festival.
Helt til slutt tok Schmier en ølrunde på scenen og han ga seg ikke før en publikummer klarte ta i mot flaska han kastet ut. “Now you share!” lød ordren før de fyrte av Bestial Invasion som siste låt. “Det er ikke tid til mer, vi skal se Judas Priest vi også” var beskjeden. I etterkant tror jeg at jeg var minst like fornøyd med Destruction som Judas Priest denne dagen. Og Priest var bra. 5/6 | Thomas Rinnan
OZZY OSBOURNE
Vi hadde alle grunn til å være nervøse før Ozzy Osbournes konsert fredag kveld. Ikke bare er dette fordi Osbourne nå nærmer seg de sytti, men også fordi hans dagsform har så uendelig mye å si for kvaliteten på hans opptredener. Da høvdingen labbet inn på scenen og igangsatte «Bark At The Moon», kunne vi imidlertid puste lettet ut – Ozzy var i storform, både stemmemessig og bevegelsesmessig, og lyden satt som et skudd fra første anslag. Fra nevnte klassiker, via «Mr. Crowley», «I Don’t Know», «Fairies Wear Boots» og «Suicide Solution», til «No More Tears», «Road To Nowhere» og «War Pigs», holdt han oss på tå hev, med stemmen i behold og en karisma som kutter glass. Deretter fulgte en medley med fragmenter av «Miracle Man», «Crazy Babies» og «Perry Mason», før Zakk Wyldes solonummer med påklistret trommesolo sendte halvparten av oss innom ølteltet for påfyll. Dette «hvileskjæret» gjorde oss imidlertid alle godt, for da sjefen returnerte til tonene fra «I Don’t Want To Change The World» var han jaggu like skarp igjen. «Shot In The Dark», «Crazy Train», «Mama I’m Coming Home», «Paranoid» – samtlige av dem med stødig pitsj, saft i stemmen og perfekt lydsynergi. Undertegnede har sikkert sett Ozzy Osbourne femten ganger, men årets Sweden-konsert var blant de bedre. Faktisk gråt jeg en skvett da jeg fulgte folkehavet tilbake til (øl)teltet (ikke si det til noen). Ozzy er en egen kategori, og det har han vært i snart et halvt århundre. Vi har kanskje nå sett ham for siste gang. 5,5/6 | Bjørn David Dolmen
LØRDAG 9. JUNI
CIRCUS MAXIMUS
Foruten Turboneger var Circus Maximus eneste norske bidrag på årets festival, og det er 10 år siden de spilte der sist. Med andre ord på høy tid med en reprise. På formiddagen på festivalens siste dag inntok de scenen i teltet. Og jaggu var det ikke stappa fullt med folk der inne. Frontmann Michael Eriksen lurte på om folk hadde kommet inn i teltet til dem for å få skygge fra den brennende sola som var tilstede under hele festivalen. Eh, nei Michael, å stå midt i en folkemengde innenfor teltets plastduker var vel noe av det klammeste vi har opplevd på lenge. Men det satte ingen demper på publikum som storkoste seg under Circus-guttasopptreden. De sparket igang kalaset med «Havoc», «Abyss» og «Wither». «The One» og «Flames» utgjorde et høydepunkt, hvor publikum var ekstra med på notene. Og selvfølgelig «Namaste», som nesten alltid utgjør klimakset i en konsert med Circus Maximus. Så også her. De rundet av med «Game Of Life» og «I Am», før de sendte oss ut i solsteika igjen. Så får vi håpe at teltet ikke bare var fylt med nordmenn, men at de kanskje også fikk seg noen nye fans etter denne konserten, som var like bra levert som vanlig. 5/6 | Marianne Lauritzen
LACUNA COIL
Italienske Lacuna Coil er et band jeg lenge har hatt lyst til å se, men aldri fått mulighet, derfor var dette ett av bandene jeg gledet meg aller mest til i forkant av festivalen. Noe skuffet ble jeg da det lot til å være litt dårlig lyd på begge vokalene da de snurret det hele igang med «Our Truth». Lyden tok seg litt opp utover i settet, men kunne generelt vært bedre. De kunne nok også med fordel ha fått en noe senere spilletid. Gotisk metall med liksminke, midt i blendende solsteik, var en tanke snålt. Før «The Army Inside» kom Cristina Scabbia med oppfordringen «We can be our own best friends, or we can be our own worst enemies, as long as we’re leaving the army inside», mens hun klappet seg på hjertet. «The House Of Shame» fra «Delirium» ble et musikalsk høydepunkt, særlig hva gjaldt Cristinas vokalprestasjoner, her fikk hun virkelig skinne mellom growlingen til Andrea Ferro. «My Demons» fra samme plate gjorde seg også svært bra live. «I wanna hear every single voice at Sweden Rock», befalte Cristina som introduksjon til deres ypperlige versjon av Depeche Modes «Enjoy The Silence». Forestillingen ble avsluttet med Christinas visdomsord «No matter what bullshit that happens in life, we fear nothing», og den påfølgende sistelåta «Nothing Stands In Our Way». 4,5/6 | Marianne Lauritzen
YES
Den versjonen av Yes som i disse dager farer omkring, frontes av Jon Anderson, Rick Wakeman og Trevor Rabin. Det var med andre ord den mer stadionvennlige inkarnasjonen som gjestet årets Sweden Rock. Selv om vi helst vil huske Yes som bandet som gjorde «The Yes album», «Fragile», «Close To The Edge», «Songs From Topographic Oceans» og «Relayer», skal man ikke kimse av den dagsaktuelle variant; musikalsk fungerte den nemlig utmerket. Andersons stemme har blitt noe spak, men lyder klanglig som den skal, og som vesen er han fortsatt til å spise opp. Og Wakeman, som nå har blitt fullstendig tullerusk, leverer også fortsatt varene. Man må altså bare godta Rabins åttitallsestetikk, noe som slettes ikke er vanskelig – han spiller nemlig kjempebra. Selv om en komposisjon som «Heart Of The Sunrise» per i dag låter som et ekko av «Fragile»s mesterverk fra 1971, håndterer de det aller meste av sitt valgte repertoar. Den klassiske besetningen er dessverre historie, men Anderson og Wakeman har fortsatt sitt å melde. 4,5/6 | Bjørn David Dolmen
TARJA
Tarja Turunen er vel best kjent for de fleste som gullstrupen fra Nightwish, og det er vel ikke helt feil av oss å si at hun ikke har lykkes like bra på egenhånd i etterkant. Noen soloplater har det blitt, uten at noen av dem kommer til å få lang omtale i historiebøkene. Tarja gjestet Sweden Rock Festival også i fjor, da som vokalist på noen låter for Sweden Rock Symphony Orchestra. Men i år var hun tilbake for å fremme egen karriere. Det er ikke til å stikke under en stol at solomaterialet hennes ikke er helt på høyde med Nightwish sitt repertoar, det viste seg ganske tydelig da hun kjørte et lite knippe med Nightwish-låter. Tarja kunne også fortelle at hun er en stor Muse-fan, og hedret dem ved å spille sin versjon av deres «Supremacy». Det var faktisk en av de bedre punktene på settlista, med sin store kontrast mellom fete riff og operavokal. Av Tarjas eget materiale skilte «Victim Of Ritual» og «Until My Last Breath» seg ut som høydepunkter. Men hun burde absolutt ha spilt «I Walk Alone». Konserten ble rundet av med Nightwish sin versjon av Gary Moores «Over The Hill And Far Away». Til allsang på sletta. En times spilletid var akkurat passe, det kan faktisk bli for mye opera. Men dama kan fortsatt rocke på scenen, dog noe oversminket. Og så skal hun ha kudos for å ha med seg en ganske så rå cellist i bandet. 4/6 | Marianne Lauritzen
JUDAS PRIEST
Forventningene var sånn passe da dagens amputerte Judas Priest entret festivalens storscene lørdag kveld. Priest stiller nå uten Tipton og Downing. Samtidig er de blant de mest stabile konsertband metallen noen gang har sett. Ti sekunder ut i «Firepower» forstod vi hva de neste nitti minuttene ville bringe – kraftfull, sugerende, velbalansert og beintøff klassisk heavy metal av absolutt ypperste sort. Uten originalgitaristene ligger hovedansvaret på Rob Halford. Godt er det derfor at sjefen fortsatt flytter fjell. Med låter som «Metal Gods», «Painkiller», «Freewheel Burning», «Hell Bent For Leather»» og «Sinner» på repertoaret, kan det dessuten umulig slå feil. Nevnes skal også at materialet fra årets forrykende album «Firepower» fungerte ypperlig skulder ved skulder med de øvrige; ikke minst bautaen «Rising From Ruins», konsertens første ekstranummer. Man kunne si at Priests leveranse ikke bød på overraskelser, men Tiptons ankomst under «Metal Gods» fikk iallfall undertegnedes hjerte til å hoppe over noen slag. Hans kroppslige begrensninger til tross, Tipton-gitaren tilførte ensemblesounden noe den faktisk så langt hadde manglet. Han ledet oss også gjennom «Breaking The Law» og «Living After Midnight». En klassisk Judas Priest-besetning vil vi nok aldri se igjen. Imidlertid går jeg gladelig på konsert med dagens konstellasjon. 5/6 | Bjørn David Dolmen
Siden fjorårets festival har Live Nation kommet inn på eiersiden. Dette merket vi godt med tidenes headlinerrekke i Maiden, Ozzy og Priest. Men de store headlinerne har nok gått litt på bekostning av lineupen ellers, som var noe svakere enn de siste årene. Det var litt lenger mellom band man måtte se i år. I tillegg ble det sluppet inn i overkant mye folk. Flott for Sweden Rock at festivalen blir utsolgt, men ikke fullt så behagelig for oss. Spesielt under Maiden var det så mye folk at det nesten var umulig å bevege seg. I tillegg må vi gi litt ris for at dofasilitetene var innskrenket til kun to store områder i år, i stedet for å spre dem i nærheten av hver scene som tidligere. Og med så mye folk blir det ganske håpløst å måtte krysse halve festivalområdet for å komme seg på do. Inngangene fungerte også dårlig. Den inngangen som tidligere kun har vært VIP-inngang ble i år brukt som inngang for alle, i tillegg til hovedinngangen, fordi de ventet større innrykk av folk. Det resulterte i noe kortere køer ved hovedinngangen, men den «nye» inngangen var plassert slik at man måtte gå gjennom hele publikumsflokken foran Sweden Stage. Ikke akkurat optimalt.
Vi velger å tro at dette er ordnet til neste år, Sweden Rock er tross alt Nord-Europas mest rutinerte festival. Husket vi forresten å nevne at været var knallbra og at vi hadde det fabelaktig? Snakkes i 2019!
Foto: ikke Petter Stene