Onsdag 14. mars 2018
Susanne Sundfør lagde en intim aften nærmest i kammermusikkstil på lille Glee Club i Birmingham på Europaturneen for hennes nyeste skive «Music for People in Trouble», som nylig vant Nordic Music Prize, hvor hun danket ut Björks «Utopia».
På denne turneen akkompagneres Sundfør av to andre musikere, Megan Kovacs and Jesse Chandler. Trioen entret en atmosfærisk og dunkelt belyst scene hvor det sto noen få instrumenter, som piano, keyboard og harpe, hvorav Sundfør konsentrerte seg mest om gitaren og pianoet. De startet kvelden med at Sundfør med letthet fingerspilte introen på «Mantra», åpningssporet på den nyeste skiva (som hun senere skulle komme tilbake til på mektig vis med «Reincarnation»), før hun ønsket publikum velkommen med litt vel mottatt sarkasme: ‘So, are you ready for this rock opera which is going to happen here tonight? (lang pause)… That was a joke.’
Selv om den nyeste skiva dominerte setlista, fikk vi også eldre låter som «Silencer» fra «Ten Love Songs», og «Can You Feel the Thunder» fra «The Silicone Veil» var også inkludert, med en lang og imponerende pianointro fra Jessie Chandler.
Et av konsertens høydepunkter var «Undercover», hvor Sundfør klamret seg til mikrofonen med begge hender og sang med intens lidenskap, og virkelig viste frem sin sterke, eteriske vokal. Mens Kovacs spilte piano, gestikulerte Sundfør med hendene og flettet fingrene sammen – det var tydelig at hun følte teksten og musikkens intensitet. Publikum responderte med tordnende applaus.
Susanne forlot scenen på starten av «Bedtime Story», som begynte med et musikalsk interlude for klarinett og harpe, før hun returnerte for å spille piano med Chandler på klarinett, og ga publikum et snev av ‘late night jazz’. Låta hadde i tillegg et mellomspill med harpe og klarinett, med en litt orientalsk overtone. En spesielt fascinerende låt i livesammenheng var «The Golden Age», med en mer forsiktig, svevende vokalprestasjon, og en kromatisk, mørk pianosolo fra Kovacs. Deretter spilte Sundfør «W
En av kveldens store overraskelser, for en som kun har sett Sundfør på større scener med mer elektronisk musikk, var hvor avslappet og pratsom hun viste seg å være i denne settingen. Hun var særs sjarmerende på scenen, og publikum og artist koste seg i interaksjonen. Da ekstranumrene skulle begynne, spurte Sundfør publikum: ‘Kan dere si noe på typisk Birminghamsk?’. Noen ropte ‘Alright, bab!’, hvorpå hun svarer ‘Hva betyr det? Og hvem er Bob?’. Publikum syntes dette var hysterisk morsomt og klappet og lo. Deretter spilte trioen nok en ny låt, «No One Believes in Love Anymore», med en lang instrumental avslutning fra Chandler på fløyte.
Under siste låt, «Trust Me», reiste Sundfør seg for første gang i løpet av konserten. Hun fjernet mikrofonstativet så det ikke skulle være noen barrierer mellom henne og publikum, og leverte kveldens mektigste vokalprestasjon. Hun pekte med fingrene og svaiet armene over publikum, og poengterte fremførelsen i dette lille dunkle rommet akkurat like kraftfullt som hun gjorde i Royal Albert Hall i 2017. Et øyeblikk var det som å genoppleve den kvelden. Susanne Sundfør er en artist som leverer sjangerløs musikk, og som nekter å settes i bås på alle vis. Neste gang hun spiller i Birmingham, er det garantert på den ærverdige Symphony Hall i stedet for en liten klubb (og kanskje vil hun få vite hvem Bob er).
Bergensere og Oslo-folk kan bare begynne å glede seg til konsertene i Grieghallen og Konserthuset i mai!
6/6 | Anne-Marie Forker
Foto: Anne-Marie Forker
