Roadrunner
Første fullengderen til Stone Sour uten Root byr ikke på så veldig mange overraskelser, noen skuffelser og store mengder solid rock.
Det virker som Corey Taylor ikke klarer å gå mer enn et par timer uten å bli fornærma, og når det nærmer seg plateslipp og mannen får mer tid med pressen, slenger han med leppa i både øst og vest. Denne gangen er det Chad Kroeger fra Nickelback som får gjennomgå. Han sammenlignet Stone Sour og Nickelbacks musikk, noe som fikk herr Taylor til å se rødt! Dakar Chad… godt du har bred erfaring med utskjelling.
Plata sparker igang med en kort introlåt som virker overraskende tøysete, som går rett over i «Taipei Person / Allah Tea», en tøff og røff rockelåt. Masse feit gitar og tjukk, feit og buldrende bass. Aaah! «Knievel has Landed» er en drivende låt med et fett riff og smittende melodi. Refrenget minner meg dessverre om emo-låtene som dukka opp rundt tusenårsskiftet.
Tittelsporet fortsetter i emo-sporet, men denne gangen mikset med litt Silverchair-esque post grunge. Fylt til kanten av ‘ingen forstår meg fordi jeg er så spesiell’-tekst. Sorry Corey, men denne kunne lett ha vært gitt ut av Nickelback. Samme kan egentlig sies om «Song #3». Det er ingenting som ikke er klisjé med denne låta, som skapt for radio, passe drivende, passe ‘hjerte/smerte’, ikke helt ballade, men nært nok. Dette er ikke en låt for meg. «Song #3» var en teaser, sluppet allerede i april, sammen med «Fabuless». Med noen lånte tekstlinjer og supre riff er «Fabuless» absolutt ett av platas sterkere kort.
Etter «Fabuless» går plata inn i en liten dvale, med ikke mindre enn fire emo-ish og/eller svake ballader, som jeg tror vi bare skal glemme så fort vi får til. Ting ser nemlig bedre ut når vi kommer til spor elleve, «Mercy». En kort låt som bygger opp intensiteten, samtidig som den holder en litt myk profil.
«Whiplash Pants» er en glimrende, energifull låt, som tidvis kan minne litt om Rage Against the Machine og litt om gode gamle Ozzy. Formkurven stiger ytterligere, «Friday Knights» er glitrende. Umiddelbar rockefot og luftgitarorgasme! Ypperlig festlåt, ypperlig billåt. «Somebody Stole My Eyes» har et kjapt, drivende riff som kan minne om Overkill. Siste låta på plata, «When the Fever Broke» er nok en halvslapp rockelåt.
Når Stone Sour rocker, rocker de hardt. Corey Taylor har imponerende allsidig vokal, tekstene hans derimot balanserer fra klisjé til klisjé. Noen ganger blir det så banalt og sytende at jeg… jeg… blir sytende selv. Plata er spekket med fete riff og gnistrende soloer, breidbent bass og hoderystende moro. For meg personlig blir det litt mye emo / ‘synd på meg’-musikk innimellom all rocken.
4/6 | Ingar Eftedal Høgstedt
Utgivelsesdato: 30.06.2017
Les også et intervju vi gjorde med Corey Taylor i 2014.