A&M Records
Den engelske musikeren Sting er endelig ute med et nytt popalbum. Dette er ingen hvem som helst, for Sting, mine damer og herrer, kan nemlig skryte på seg at han er mannen bak vanvittige storheter som «Englishman In New York», «Shape Of My Heart» og «Fields Of Gold».
Vel, det vil si at han neppe trenger å skryte da de aller fleste allerede vet utmerket godt hvem både han og låtene er. Og joda, jeg er klar over at mannen har atskillig flere nevneverdige låter på CVen, men velger likevel å unngå oppramsingen av mannens smålekre katalog. Men altså, Sting har vært aktuell de siste årene med blant annet gjenforening av gamlebandet The Police, arbeidet med en musikal og utgivelser av diverse ymse plater, og vi må faktisk helt tilbake til 2003 for å finne et popalbum, da med «Sacred Love».
«57th & 9th» er Stings tolvte soloalbum og tittelen er hentet fra et veikryss artisten måtte passere på vei til studioet i New York. Til tross for en solid musikalsk CV må jeg likevel innrømme at jeg ikke hadde så veldig store forventninger til denne utgivelsen, og den er vel akkurat slik man kan forvente av et Sting-album anno 2016. Den verken overrasker eller skuffer, og utspiller seg på veldig trygg grunn. Problemet er bare at når du velger å holde låtene på den trygge siden er det også fare for at du blir forutsigbar og etter hvert grusomt kjedelig.
Dette er ren pop, og litt rock, snekret sammen til en blanding bestående av et mer eller mindre kommersielt materiell. «I Can’t Stop Thinking Of You» åpner skiva og er også det nærmeste man kommer en hit på plata. For så vidt en solid poplåt, med en litt rocka undertone, men beklageligvis gjentar den seg selv til det kjedsommelige.
Sting har alltid hatt en voksen stemme og har muligens fått enda mer substans med årene. Få synger tekstene sine med like stor overbevisning og det er noe troverdig over han, det skal han ha. Men selv om Martin Kierszenbaum gjør en god jobb som produsent og musikerne er solide nok blir det hele altfor forutsigbart. Likevel finnes det høydepunkter på skiva, selv om de er få.
På «50.000» går Sting dypt. Låten tar opp det faktumet at flere og flere av våre helter i popkulturen er i ferd med å falle fra. Veldig trist og litt vemodig. En spennende låt der vi får høre flere spekter i artistens vokal. Gitarer og rytmeseksjon bærer også vokalen fremover med uforutsigbarhet. Min favoritt. «Inshallah» er også en låt som må nevnes. Den tar opp situasjonen til de mange som er på flukt i verden i dag og her viser Sting hva han kan når han får det til. Stillheten i låten bygger på genialt vis opp under den tunge skjebnen disse menneskene har i vente. Denne og «50.000» løfter albumet.
«57th & 9th» er for så vidt dagsaktuell, men likevel virker det som om at det blir litt enkle løsninger innimellom. Et godt eksempel på det er «Pretty Young Soldier». Temaet er alvorlig, som det alltid er når unge mennesker skal ut å lære krigskunsten, og melodilinjene seriøse. Teksten; den faller brutalt igjennom med flere nødrim. Det hele blir en platt fremføring av en alvorstung skildring. Sting når rett og slett ikke opp til sin egen standard.
Heldigvis finnes det også låter som sparker. «Petrol Head» er en forfriskende kuriositet der den albuer seg frem med sin rockete jazz. Og det var i grunnen det. De resterende fem låtene er melankolske og velspilte, men forferdelig forutsigbare.
3,5/6 | Freddy Ludvik Larsen
Utgivelsesdato: 11.11.2016