Tirsdag 14.mai 2019
Siden Steve Hackett bestemte seg for å gjenopplive Genesis Revisited-prosjektet i 2012, har han en rekke ganger besøkt steinrøysa her i nord med et show stappfullt av alle de låtene Genesis-fansen egentlig vil høre. Denne gangen var det Genesis-klassikeren «Selling England By The Pound» og soloskiva «Spectral Mornings» som sto for hovedbidragene på settlista. Det er ikke tvil om at dette var populære saker, for storstua Sentrum scene var utsolgt lang tid i forveien, og da Hackett og co. entret scenen ganske nøyaktig klokka 20.00, var det til en øredøvende mottagelse fra et publikum som i stor grad var ungdommer da Hackett spilte inn musikken.
De tro til med «Everey Day» fra «Spectral Mornings», og en kunne kjapt konstatere at det var et godt innkjørt band som sto på scenen foran oss. Man merket fort at det var litt i overkant god kvalitet på koringene, og her luktet det dårlig mikset «koring på boks». Det kunne de ha spart seg, og det ga det hele et til tider litt ufrivillig komisk preg. Men ellers fungerte det utmerket, og en pratsom Hackett guidet oss gjennom det hele med en varm og humoristisk tilstedeværelse. Vi fikk alle perlene fra «Spectral Mornings» servert i jevnt over gode versjoner, og utvalget av låter fra sisteskiva «At the Edge of Light» viste at om ikke Hackett skaper like mange klassikere som før, har han likevel godt grep om låtskriving og klarer å komme opp med gode låter som engasjerte og underholdt publikum. Hackett selv var i spillemessig storform, og lyden i toppklasse, så førstesettet var så absolutt en trivelig opplevelse.
Etter en kort pause kom de tilbake igjen, og nå var det «Selling England By The Pound» som sto for tur. Mye av dette materialet har Hackett spilt før, og noen ganger i bedre versjoner, men de gjorde for det aller meste ikke skam på gamle klassikere. Roger King på keyboards var stødigheten selv, der han tronet bak keyboardsene, opptatt med å gjenskape Banks’ magi lydmessig og spillemessig – noe han i det store og det hele lyktes godt med. Nad Sylvan er en eske med blandet drops. Det er ikke tvil om at han kan synge, men han overdriver i mine ører Gabriel sin spesielle syngestil, og den «brekete» måten å synge på gjennomsyrer alt for mange av låtene. Saksofonist Rob Townsend er ikke på topp på min liste over musikere som beriker låtene, for å si det sånn, men han skal ha det at han ble opplevd som litt mindre masete i spillestilen enn før.
Nyeste tilskuddet i bandet var bassist Jonas Reingold, og han gjorde en strålende jobb hele veien. Han lå tett opptil originalene, men hadde likevel sine små særegenheter som gjorde sitt til at han var med på å være bindeleddet mellom det rytmiske og harmoniske i bandet. Den andre halvdelen av rytmeseksjonen var trommeslager Craig Blundell. Han gjorde en fremifrå jobb, og den vesentlig tyngre og mer komplekse spillestilen gjorde sitt til at bandet låt mer rocka enn før. Ulempen i mine ører (og dette kommer fra en trommis!) er at han på død og liv skulle fylle ethvert tomrom med hurtige fills på tammer og cymbaler, noe som virket litt unødvendig show-off. Phil Collins hadde en perfekt blanding av kompleksitet og enkelhet, og i går forsvant dette dynamiske aspektet litt for ofte i en storm av hurtige 16-dels og 32-delsfills.
«Dancing With the Moonlit Kinight» og «Battle of Epping Forrest” var en fryd å høre på, og da tonene på en strålende versjon av «Firth of Fifth» tonet ut, var det nesten så taket løftet seg av den heftige publikumsresponsen. En nedtur var en unødvendig opp-funket versjon av «I Know What I Like». I utgangspunktet er ikke dette noen favoritt her i gården, men med sin enkelhet og likeframhet er den et fint dynamisk hvileskjær blant et materiale som renner over av taktskifter og stemningsskifter. Når de så putter inn funky rytmer, en heseblesende saxsolo og så videre, datt jeg litt av og tenkte seriøst på do- og ølpause. Jeg er også litt usikker på om hvor godt jeg liker Hacketts forsøk på å revitalisere «Los Endos» gjennom å putte inn deler fra egne låter her og der.
Noen feilskjær til tross, var det en hyggelig helaften med Hackett og hans kumpaner. 5/6
Tekst: Trond Gjellum
Foto: Anne-Marie Forker
