Torsdag 1. februar 2018
Så var det på’n igjen. Kjønnshår-rockerne Steel Panther er tilbake med brask og bram til glede for et Sentrum som er pakket til randen av folk som hadde sine formative utelivsår på Stedet og Lusa Lottes Pøbb i Torgata i Oslo, cirka 1990. Og til irritasjon for alvorlige unge menn som mener at vi burde ha kommet lenger i 2018 enn å le av banal pubertetshumor levert med hylende gitarer og falsettvokal.
Men Steel Panther er dem de er. Helt siden bandet så dagens lys på Sunset Strip på begynnelsen av 2000-tallet har de kjørt beinhardt på 80-talls hårmetal-estetikk, og er ikke interessert i å vike en tomme for strømningene vi som befinner oss i det hashtaggens år 2018 har å forholde oss til.
Alvorlig talt, man kan ikke ta Steel Panther på alvor. Steel Panther henvender seg til en helt spesiell gruppe mennesker, og jeg tenker hvorfor ikke la en representant for disse menneskene anmelde konserten?
Jeg setter dermed over til meg selv som 17 år gammel heavyrocker. Langt hår, kviser, dårlig impulskontroll, glad i metal og grisevitser. Take it away Tom Ostad (17):
Fyyyyyyyyfaaaen, Steel Panther er bare helt fuckings konge ass!
Jeg og Slækken og Goggy hadde sitti og forsja med en sixpack Export på toget innover fra Holmestrand og hadde mildt sagt fått los da vi kom sjanglende frem til Sentrum Scene denne torsdagskvelden. Goggy hadde bare spydd én eneste gang på vei fra Oslo S til konserten, så det var jo ny rekord for han.
Vi sleit med å komme inn, fordi Slækken hadde gøgg på skoa, og vaktene syntes han så sliten ut. Så da oppvarminga spilte, måtte vi ta noen oppvarmingsrunder rundt kvartalet. Men drit samma. Det var Steel Panther vi og resten av et fullsatt Sentrum Scene var kommet for å se.
Folk hadde pynta seg skikkelig. Gutta sprada rundt med naglejakker og Spandexbrallor så tighte at man kunne se ruglene i agurkene de hadde stappet nedi. Masse langt hår, nettingstrømpe-topper og bandannas knytta rundt hue, armer og bein, akkurat sånn som Stevie Tyler fra Aerosmith. Det var minst like mye kajal og lebestift på gutta som på damene.
Lenge før konserten begynte, sto folk og brøla som kameler med kaktusdildoer i toer’n. Og da bandet endelig kom på scenen og fyrte i gang med «Eyes of a Panther», var det nesten som om det vokste frem en ti tolv ekstra snabler på snabelen min og alle kom samtidig! Så bra var det!
De gikk rett over i en ny låt som ingen hadde hørt før. Husker ikke bæret av den, men den var dritkul. Etter det ble det mye prating, der gitarist Satchel (med sin nye signaturgitar til 150 dollar – dritkul med sebrastriper) og vokalist Michael Starr sto og slang meldinger til hverandre, samtidig som de dissa bassist Lexxi Foxxx.
Jeg syns jo det er litt rart at de har med seg ei dame på bass, men det er kult også, fordi hu er flink til å spille, når hu ikke står og jåler seg til med speil og lipgloss. Noen mente at hun kanskje var en mann, men sææærlig, tenker jeg! Det skulle tatt seg ut! Hva blir det neste? At Vinnie Vincent fra Kiss heller ikke er dame?
Uansett. De var veldig glade for å være tilbake i Norge og var stolte over å ha solgt 150 eksemplarer av den siste plata si «Lower the Bar» . Det er jo 140 skiver mer enn jeg og bandet mitt Motörstopp, har solgt. Men så er de minst 140 ganger bedre enn oss, så det er fortjent.
Assa, gutta er bare så jævla bra til å spille!
Satchel på gitar er minst like kjapp som Michael Angelo Battio fra Nitro! Men han spiller ikke bare dritfort. Han hadde et soloparti som faktisk var veldig kult. Best som han sto og lira skalaer som ville retta ut rotpermanenten på ballene til George Lynch, gikk han opp bak trommesettet, og spilte stortromme samtidig som han spilte åpningsriff fra kjente heavylåter. Faktisk utrolig fett, no joke! Publikum gikk helt agurk!
Siden gutta ikke hadde noen ny plate i ryggen, så ble dette en skikkelig slager-parade. Bare gamle travere, noe publikum digget. Dette var en konsert med Oslo Nachspiel Choir, og Michael Starr lot seg tydelig imponere av at vi kunne tekstene på samtlige låter. Det er også litt kult at et band fra USA får med seg en gjeng fra Norge til å brøle om asiatiske fagarbeidere; «Asian Hookers, hot little motherfuckers!». Det er jo litt sånn forbrødring over landegrensene, det.
Men Steel Panther er jo ikke Steel Panther uten at de drar med seg en haug Steel Panter-tanter opp på scenen. Som vanlig under «17 girls in a row» dro de opp beibs fra første rad og øverste hyller – om du skjønner hva jeg mener. (Om du ikke skjønner hva jeg mener, så var det at de damene hadde skikkelige hyller!)
Men før alle beibsa kom opp på scenen var det noe som jeg syntes var kveldens kuleste greie. Trommis Stix Sadinya (Hahaha! Først NÅ skjønte jeg hva det navnet betyr. «Sticks it in ya». De gutta, ass!) kom frem til scenekanten og spilte keyboard. Heldigvis var det bare på en låt, så det var greit. Keyboard har jo like lite å gjøre i et metal-band som et katapultsete på et helikopter.
Og så fikk de ei jente opp fra salen som het Ingrid til å være med på balladen «Weenie Ride». Jeg ser at noen har klaga tidligere på at det bare var fulle damer som ble dratt opp og utnyttet på scenen, men sånn var det ikke her. Ingrid tok faen meg over hele showet! Kunne hele teksten og alt. Fikk mikrofonen fra Michael og bare gønna på! Det var bare så utrolig konge!
Men tilbake til 17 girls in a row. Jeg og Goggy fant en gang et pornoblad uti skauen. Det har blitt ganske fuktskada, for å si det sånn. Men ikke sånn som du tror! Det er fordi det har liggi ute i skauen. Uansett. I det bladet var det noen damer som hadde de største pattagurkasene jeg har sett i hele mitt liv. Og så hadde dem teipa elektrikerteip over niplene sine. Det var liiite stilig!
Jeg skal ikke dra frem noen enkeltindivider av de beibsa som var på scenen sammen med Steel Panther, men la oss si det sånn, jeg fikk gode minner tilbake til det pornobladet, da. Det ga skikkelig inspirasjon til å drive med hardt gartnerarbeid i minst ei uke fremover. Mye løk som skal nappes, for å si det sånn!
Jeg husker ikke så mye mer av konserten etter dette. Det ble nesten litt for mye for en enkel gutt fra lænnet. Dessuten begynte den tredje eksporten å kicke inn. Alt jeg husker er at jeg savna låter som «Party Like Tomorrow Is The End Of The World» og «The Shocker». Jeg sto faktisk og viste shocker-tegnet hele kvelden (Two in the pink and one in the stink, baby), men de spilte den ikke for det.
Plutselig var det over, men vi i publikum ga oss ikke før vi fikk et par ekstranummer. Men det var egentlig vi som ga Steel Panther et ekstranummer. Michael Starr slapp nesten å synge et pip, fordi vi sang så høyt under «Community Property», og skulle kanskje alle ønske at vi hadde en tiss som var felleseie i lokalmiljøet eller borettslaget.
Så var det tid for låta som Bon Jovi skulle ønske de hadde skrevet om de hadde hatt baller nok: Fuck all night and party all day, og nok en gang skranglet det i takplatene på Sentrum.
Om det ble noen ekstra nummer etter det, må det ha blitt på gutta back stage. Vi fikk ikkeno’ men vi rakk i det minste siste toget tilbake til Holmestrand.
6/6 | Tom Ostad (17)
Tom (40+) er stort sett enig i dette. Jeg synes Steel Panther er et morsomt konsept, og at bandet er tightere enn hekken til Tone Damli (evt Kylie Minogue), er hevet over en hver tvil.
At hele #metoo-problematikken ligger som et slags moltonteppe over hele opplegget deres, skal man heller ikke underslå, men det lot ikke til at noen brydde seg nevneverdig om dette i går. Steel Panther leker med 80-talls-stereotypene rundt sex, drugs og rock’n’roll, og publikum leker villig med. Vi inngår på en måte en kontrakt med bandet om at vi setter 2018 litt på vent den halvannen timen showet pågår.
Ingrid som tok over mikrofonen under «Weenie Ride» er et klart bevis på at jentene på scenen ikke følte seg utilbørlig presset til noe som helst denne kvelden. Det er ikke for ingenting at et stappfullt Sentrum fikk taket til å løfte seg mens vi brølte ut våre dypfølte ønsker om å feste hele dagen og pule hele natta!
Men neste gang bør Steel Panther stille med litt nytt repertoar, ikke minst på vitsefronten.
4,5/6 | Tom Ostad (40+)
Foto: Anne-Marie Forker
