Søndag 18. september 2016
Steel Panther ja – hvor skal jeg begynne…? Denne konserten hadde jeg ekstremt lave forventninger til. Og ble skuffa! Noe som er imponerende nok i seg selv. Det kan strengt tatt ikke kalles en konsert heller. Snarere et dragshow. I hvert fall er humoren deres like sexfiksert. Det vil si, jeg kjenner dragartister som går langt utenpå disse stålpanterne.
Det åpnet ikke så verst med «Eyes Of A Panther», «Just Like Tiger Woods» og «Party Like Tomorrow Is The End Of The World». Deretter fikk vi en uendelig lang dialog mellom vokalist Michael Starr og gitarist Satchel med det obligatoriske publikumsfrieriet om hvor fantastisk land Norge er. Vi ble sammenlignet med Sverige hvor de spilte kvelden før, hvorpå Satchel så vidt klarte å uttale «Stockholm kan suge min kuk» på norsk. Den høyst intellektuelle samtalen fortsatte med noe à la «Norway has the most beautiful women in the entire world – and they’re easy to fuck», før Starr skrøyt på seg 12 damer sist de var her for to år siden, og de elegant gled over i låta «Asian Hooker».
Steel Panther kommer såvisst aldri til å vinne noen pris for kløktig tekstforfatterarbeid. Dette er underbuksehumor på lavt nivå, hvor dypt budskap er ensbetydende med størrelse på utringning. Noen av låtene som ble spilt denne kvelden har besnærende titler som «Let Me Cum In», «It Won’t Suck Itself» og «Gloryhole». Men mens 3/4 av bandet er opptatt av å fremstille seg selv som huleboermenn har Lexxi Foxx heller inntatt rollen som den homofile bassisten i rosa klær med et matchende sminkespeil som er fremme i hver pause. Vindmaskinen til Carola har han også lånt.
For Steel Panther er først og fremst et parodiband som gjør narr av glamrocken på det glade 80-tall. Her snakker vi puddelhår, pannebånd, leopardbukser, leopardskjorter, rosa leopardbass…you name it! Jeg skulle gjerne sett at de fokuserte litt mindre på parodieringen og mer på å lage bra låter. Det var langt mellom låtene som skilte seg ut melodiøst her. En smule dump lyd på trommene var det også. Men en ting de fint kunne latt være å ta med seg fra 80-tallet er gitarsoloen. Satchel leverte en i overkant lang, og ikke nevneverdig imponerende, solo med riff lånt fra både Deep Purple, Guns N’ Roses, Black Sabbath – og Sound Of Music! Gjeeesp…
Publikum var også noe for seg selv denne kvelden. Her var det mange som hadde møtt opp i kostymer og puddelparykker. Under de første låtene virket folk overraskende engasjerte og sang med, men etter hvert som stand-up-showet begynte å ta overhånd var det tilbake til det evinnelige «presse seg frem for å kjøpe øl»-problemet. Fryktelig irriterende når de samme parykkene stadig presser seg forbi deg, på et nesten utsolgt Sentrum Scene. Jeg tenker at hvis det er det så viktig for deg å konstant ha et glass i hånda, ja så får du heller stå bakerst da.
Etter å ha gjort litt narr av seg selv med at deres siste album «All You Can Eat» bare hadde solgt 250 eksemplarer i Norge (kan ikke skjønne hvorfor) var det tid for et par akustiske låter; «She’s On The Rag» og «Girl From Oklahoma». Før sistnevnte dro de opp en jente på scenen, som åpenbart hadde bydd på seg sjøl på første rad med en utringning ned til navelen. Sannsynligvis hadde hun vært på konsert med dem før og visste at det var store sjanser for å bli dratt opp på scenen hvis hun bare viste litt pupper. At hun også var dritings så ikke ut til å hindre Starr i hverken å kline med henne eller få henne til å flashe puppa for publikum – opptil flere ganger. Smakløs oppførsel av en mann over 50, overfor en ungjente som burde beskyttes mot seg selv. Jeg antar det ikke var fullt så stas å våkne opp til sosiale medier dagen etter. Hun ble på scenen under hele låta, og som om ikke det var nok dro de opp et kobbel til med tøser til «17 Girls In A Row» og de tre påfølgende låtene. Starr fikk klina litt til, og flere av groupiene syntes tydeligvis puppeflashing var en god idé, selv etter å ha vært vitne til den patetiske opptredenen til hun første. En ting er at pantergutta har et kvinnesyn som ikke ligner grisen, men det som var mye mer trist var å se alle disse jentene med et kvinnesyn som ikke ligner grisen.
Det var fullstendig uinteressant å overvære guttas våte nachspieldrøm i fem hele låter, det kunne de tatt på bakrommet. Hele opptrinnet var både provoserende og særs kleint. Med et snes fulle damer på scenen ble det ikke mye plass til panterne som vi egentlig hadde kommet for å se, og det virket som store deler av det mannlige publikummet også syntes det ble i meste laget. Jentene ble på scenen helt til gutta gikk av etter «Community Property» og «Death To All But Metal». Salen ropte utrolig nok på mer, og de kom tilbake for å gjøre «Fat Girl». Kveldens aller siste låt, og den som skilte seg mest positivt ut, var «Party All Day (Fuck All Night)». Og da Starr kastet hatten, og Stix fanget den med trommestikka, var heldigvis elendigheten over.
På slutten av «konserten» var jeg mest sur for at jeg ikke heller ble hjemme og så på Gylne tider. Eller satte på en gammel skive med Luxus Leverpostei. Jeg gikk ut av Sentrum Scene innstilt på å gi terningkast 1 til dette freakshowet, men slår på stortromma og triller et ekstra poeng fordi Michael Starr faktisk har en bra vokal, og fordi Lexxi Foxx er så troverdig som homo og gjennomført i sin dragrolle at han trolig har mistet draget på mange damer – frivillig.
Hvis det skulle være behov for en oppsummering: Lavmål. Punktum.
2/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
