Transgressive Records
Så lenge Ron og Russel Mael tilvirker musikk er verden i vater… «Mad!» innestår albumdiskografipost nummer 28 – i seg selv en bragd – og føyes til en ubrutt rekke av kunstneriske triumfer initiert ved «Lil’ Beethoven» anno 2002. Sommerens fonogram intonerer med tung elektronikk og forvrengt gitar, i Sparks-eklatant repetisjonsformular, som utmaler et karaktersterkt og elegisk stykke kunstpop. «Do Things My Own Way» er melodisk simpel, på grensen til nasal, men kommer til liv under Ron Maels kuriøse teft for arrangementer. Låtens uomstøtelige kulde kan dessuten leses som en artistisk prolepse, da de mørkeste og mest substansielle komposisjonene henvises til albumets B-side, slik duoen også strukturerte forgjengeren «The Girl Is Crying In Her Latte». Langs ferden, for alle gode Sparks-album danner et reisemotiv, er man innom pop-yndige «JanSport Backpack», industrielt snurrige «Running Up A Tab At The Hotel For The Fab» og den festlige dommedagsvisa «Don’t Dog It». Sistnevnte tjener til adekvat eksempel på Ron Maels konsoliderende vesen som orkestral arrangør; en Sparks-dimensjon som nærmest eksploderer i høydepunktet «I-405 Rules», hvis arrige intonasjon ekkokaster monolittiske herrer som Rimsky-Korsakov og Stravinskij. Både denne og skrekk-kinematografiske «A Long Red Light» representerer Sparks i stormende, mørk rockeoperamodus. Operetteformen, dynamikken, det egenrådige tonespråket og instrumenteringen knytter sirlig ad til bandets magnum opus, «As I Sit Down To Play The Organ At The Notre Dame Cathedral» fra 2006, og dersom man må favorisere kun én Sparks-modul, så blir det denne. Påfølgende «Drowned In A Sea Of Tears» fungerer desinfiserende og tjener sin misjon i albumutlegget. Kvaliteten falmer noe mot slutten av skiva, uten at så vil plage fansen. I en verden av dresskledte, demagogiske avholdsmenn burde kanskje Sparks’ 28. plate hete «Sane!»…?
4.5/6 Geir Larzen
Utgivelsesdato: 23. mai 2025
