BMG
Samme dag som brødrene Ron og Russell Mael gjestet Oslo, ble legendenes tjuefemte skive frigitt pressen. Ingen andre lyder som Sparks; Mael-estetikken fordrer konstant utfordring av populærmusikalske regulativer, dog uten å undergrave fengslende melodikk.
Bandets plateproduksjon etter millenniumskiftet har sågar vært sterkere enn arbeidene begått i 80- og 90-årene. Ikke alle fans hadde vett til å prise narratologiskstrukturerte ”The Seduction Of Ingmar Bergman” fra 2009; initiert av Svensk Radio var herligheten noe så eksklusivt som en radiomusikal eller pop-opera, om du vil. Kollaborasjonen med uvesentlige Franz Ferdinand viste seg langt kjedeligere.
Med ”Hippopotamus” søker brødrene, etter sigende, å returnere til det knappe poplåtformatet. Sonisk og stilistisk vaker skiver under, over, rundt og ved siden av bandets 2000-katalogen. Komposisjonene utviser jevn klasse, deponert singulære arrangementer. Sparks er verdens ypperste progressive popensemble, som leilighetsvis titter seg i 70-tallets bakspeil. ”Life With The Macbeths”, en symfonisk operettefinale, utmerker seg særlig, men enhver fan vil innvollssmelte av den intelligente glamrockeren ”Missionary Position”, en svulstig, elegisk synthpopovasjon i ”Edith Piaf Said It Better Than Me”, teatralske ”Giddy Giddy”, et rabulistisk tittelspor, repetitive ”Bummer” (som kunne vært å finne på ”Lil’ Beethoven”) og vittig-tristessen ”When You’re A French Director”.
”Hippopotamus” er blitt et glimrende Sparks-album, proppet med kreative idiosynkrasier og identitetssterk eklektisme. Ron Mael for president!
4,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 08.09.2017