Søndag 16. september 2024
Der det spilles power metal, der finner du som regel også meg, og er det i tillegg symfonisk power metal, ja, da er jeg solgt. Sonata Arctica, kveldens headliner, går på scenen ca. 22:25 og starter settet sitt med «First in Line», «Dark Empath» og senere «California» fra siste album. Det er verdt å merke seg at «Clear Cold Beyond» er to hakk hvassere enn det vi har vært vant til å høre fra Sonata Arctica de siste årene, nå som de har funnet veien tilbake til den opprinnelige sounden sin.
Det første som slår meg, er at Tony Kakko er i storform. (Intervju med Tony her!) Dette er et sånt band hvor alle medlemmene gjør seg bemerket på hver sin måte gjennom hele settet, og det er hevet over enhver tvil at vi snakker om dyktige og rutinerte, men likevel jordnære og ydmyke musikere. For meg stikker Tommy Portimo seg alltid litt ekstra ut med sin noe spesielle spillestil, imponerende og nærmest hypnotiserende tempo – og jeg må faktisk innrømme at ståpelsen melder seg. Disse gutta begynner å trekke på åra som alle oss andre, men jeg mistenker at Tony har funnet en eller annen form for ungdomseliksir, for tilstedeværelsen og sjarmen hans er uten sidestykke. Han spretter rundt, synger og brøler om hverandre, og den smittende energien hans er herlig! Underveis spiller de både «Tallulah», «Replica» og «Fullmoon» – og selv om noen kanskje vil hevde at disse låtene er ihjelspilt, mener jeg at ingen Sonata Arctica-konsert er komplett uten minst to av disse, og det underbygges av den øredøvende allsangen som fyller Vulkan denne høstkvelden.
Totalt sett blir vi presentert med en variert og godt sammensatt settliste bestående av låter plukket fra ulike stedet på tidslinjen deres, krydret med et knippe låter fra det siste albumet. Helt på tampen av kveldens konsert, kommer Tony med en ektefølt appell om å fortsette å kjøpe billetter, og støtte band og lokale arenaer, og viser tydelig takknemlighet over å få stå på scenen foran fansen. De avslutter en energisk og heidundrende konsert med en av sine eldre låter, «Flag in the Ground» fra 2009, og med det er nok en uforglemmelig konsertaften i hovedstaden dessverre over.
Nå er jo ikke alt bare velstand på konsert. Det handler sannsynligvis mest om plasseringen min, men tidvis syns jeg lyden blir litt ullen og det er vanskelig å skjelne vokalen fra resten. Det var riktignok verre da Firewind stod på scenen, og det bedret seg heldigvis etterhvert, men dessverre legger det likevel en demper på opplevelsen. Når det i tillegg har stilt seg opp folk på første rad som umulig kan ha fått med seg at metalkonsert ikke et stedet for private samtaler, så blir jeg litt oppgitt. Det skal ikke Sonata Arctica ha skylden for, og kveldens konsert var hakket opp fra det jeg har sett tidligere. 5/6
Tekst: Shamini Charlie Thevarajah
Foto: Anne-Marie Forker