Propeller Recordings
Så var det omsider tid for Sløtface å albumdebutere. Man har hørt gjetord om konsertene til bandet i lengre tid og endelig skulle man få høre hva de skulle få til i studio. En ganske lettvektig poppønk-skive med lette melodier kan vel sies om de fleste sporene på «Try Not To Freak Out», og jeg ble litt overrasket over førsteinntrykket da de støyer langt mindre og er en god del hakk snillere i formen enn forventet. Men det trenger jo absolutt ikke være negativt.
Første spor «Magazines» setter standarden fint med tekstlinja «Patty Smith would never put up with this shit» og er en fengende liten sak. Samme kan sies om «Galazies», men denne har et enda mer iørefallende refreng ved første ørekast. For så vidt gjelder vel det alle sporene på skiva, som dessverre kanskje blir en tanke ensformig i starten. Sitter med en følelse av at en tanke sterkere melodier her og der kanskje ville ha løfta musikken et lite hakk opp så de havner helt der oppe, men det kan hende det bare er meg.
Men den hever seg rundt «Pools», som har albumets klart sterkeste refreng – og da fikk jeg joggu det jeg ba om av melodiføring allerede der. «Night Guilt» rett etter er en sexy låt som jeg nok vil kalle et lite høydepunkt på et allerede godt gjennomført album. «Remind me what I was feeling guilty about» har vel alle og enhver følt søndagen etter en litt vel artig lørdagskveld og kan kjenne seg igjen.
De drar inn litt skitten støy i «Backyard» som kler bandet meget godt og setter denne også blant høydepunktene på «Try Not To Freak Out». Samme høydepunkt gjelder så absolutt for etterfølgeren «Slumber», albumets klart lengste spor som også innehar en oppbygning som ender i dunder og brak mot slutten. Sånt liker vi!
En aldri så liten sinnatagg ender skiva, nemlig «Nancy Drew». Interessant låt, men kanskje ikke helt der oppe med de største höydarne på skiva. Men fortsatt en bra låt altså og i sånn forstand en verdig avslutning på en vel utført debut.
Gjengen kan så absolutt klappe seg selv på skuldrene over godt arbeid, men personlig skulle jeg ønske litt mer skitt og sinne av et band som kaller seg Sløtface. Litt mer dunst av whiskey og svette, litt mer hnnngh! om du vil. Men jeg går ut ifra, og kommer helt sikkert snart til å finne ut, at bandet låter fullstendig kult live og leverer både skitt og sinne, whiskey, svette og hnnngh!
4/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 15.09.2017