Torsdag 28. november 2024
Etter en veldig hyggelig samtale med bandet tidligere på ettermiddagen, var det tid for Slomosa sin siste konsert i Oslo før de fyker videre til Halden og siste rest av høstens Norgesturné. Denne runden i Norge er siste innspurt i en imponerende rekke med konserter som har tatt bandet rundt i Europa og USA i høst for å promotere det nye albumet «Tundra Rock», som kom i september. Når året er omme har Slomosa rundet 200 konserter på de tre siste årene, og det med god margin. Derfor ser jeg fram til å se det som bare er nødt til å være en gjeng med masse overskudd og scenetekke, og jaggu fikk ikke et stappfullt Parkteateret oppleve akkurat dette.
Når jeg ankommer Parkteateret en drøy halvtime før konsertstart er det allerede rimelig folksomt. Heldigvis er merch-bordet rett ved inngangen, så jeg snapper med meg en skjorte før jeg labber bort til miksebordet og finner meg en plass med god sikt. Lysene dempes, og en bassdrone drønner gjennom lokalet. Bandet kommer på til stor jubel og vi går inn i Afghansk Rev, det instrumentale introsporet på siste platen. Blytungt og plenty med pondus. Gjengen går rett videre inn i «Cabin Fever», låten som for tiden spilles hyppigst på streaming-plattformene. Når vi kommer til verset, er vokalist og gitarist Benjamin helt på og standarden er satt umiddelbart. Klokkeklar vokal og det er generelt utrolig grom lyd på Parkteateret i kveld. Synes spesielt lyden fra trommene får fram mye detaljer som jeg ikke har fått med meg på plate. Vi går rett videre til «Rice», nummer to av de tre singlene som kom før albumet ble sluppet. Slomosa har liksom klart, på en eller annen finurlig måte, å få riff som i utgangspunktet kan høres seige og tunge ut, til å føles lekende lette, og det groover over en lav sko i kveld. «Rice» er i tillegg en låt med større dynamiske kontraster, som gjør at når vi kommer til slutten og hovedriffet blåser av gårde, så smeller det ekstra godt i brystkassen.
Etter «Rice» får vi oss en velfortjent liten pust i bakken og Benjamin forteller at konserten i kveld har vært utsolgt i to måneder. Bandet framstår generelt som en veldig takknemlig gjeng som virkelig setter pris på å bare få spille. Det er brede smil på scenen og formidling med stor troverdighet konserten gjennom, og spesielt samspillet mellom Benjamin og gitarist Tor Erik kan gi enhver troen på at rocken ikke er død.
Vi går videre til en klassiker fra forrige album, og en av mine absolutte favoritter, «Estonia». En av de låtene som jeg opplever stikker seg bittelitt ut fra mye av det andre materialet Slomosa har. Vi begynner å se tendensene til en moshpit nå også, og når låten er ferdig ser det ut til å ha vært noe tumulter som Benjamin har fått med seg. «Hvis du ikkje tåler moshpit, kan du gå bort der» sier Benjamin og peker på veggen helt på siden av lokalet. «Skal vi ha det gøy?», spør han. Publikum jubler og vi kjører på med «In My Mind’s Desert.» Slomosa har i kveld også med seg sin produsent Eirik Marinius på gitar og diverse perkusjon og koringer. Det bringer enda en dimensjon til lydbildet og gjør det hele enda litt fyldigere.
Etter denne får vi «MJ» fra siste platen. Den er også en av disse låtene som jeg synes skiller seg litt ut, åpningsriffet føler jeg nesten kunne vært noe Gojira kunne laget, hardt og drøyt som fanden. Ekstra digg med solo på slutten av låten. «Psykonaut» fra første album er en av de mer psykedeliske greiene til Slomosa og gjør seg utrolig godt live, suggerende og massivt. Jeg biter meg ekstra merke i backdropen under denne låten, som egentlig er en omfattende video med abstrakte bildesekvenser som går konserten gjennom. Aah, psykedeliske bilder og epilepsifremkallende lys i skjønn forening. Nå går vi inn i Battling Guns, siste singelen fra Tundra Rock, og denne har jeg gledet meg til. Elsker trommegroovet i starten her, og hooket i refrenget er nådeløst, spesielt når bassist Marie korer. Når vi er halvveis i låten snuser vi på et av de definitive høydepunktene fra hele konserten, for da introduserer Marie den ufattelig kule melodilinjen som ligger oppå hovedriffet. Når dette kommer igjen mot slutten av låten sammen med refrenget, så kan man fysisk merke noe skjer med energien i rommet. Ikke bare låter det fett, men visuelt er det en fryd. Synkron-headbanging, bredbeint og fullstendig overbevisende framføring.
Vi får igjen Marie i fokus på neste låt, Red Thundra, hvor hun synger første vers. Dette er en av de mer seige låtene, men som har mer enn nok framdrift og intensitet. Blendende, blodrødt lys skinner mot oss. «Monomann» følger, og dette blir siste låt fra Tundra Rock. Dette er en erketypisk rockelåt i mitt hode, og det som er gøy med denne låten er at jeg opplever at den er bygget rundt ett riff, som er i konstant utvikling og endring. Det kommer noen breakdowns og vendinger i låten som gjør seg utrolig godt live. Når «Monomann» tar av mot slutten får vi endelig en moshpit man kan skrive hjem om.
Nå nærmer vi oss slutten og vi går inn i «There is Nothing New Under the Sun». Her får vi virkelig høre beviset på at Benjamin er helt rå på å lage vokal hooks. Neste låt er sangen som startet det hele for Slomosa, «Horses». Den gjenkjennbare Slomosa-riffingen med synkoperinger og groove blåser over publikum og det er umulig å ikke synge med. Etter denne går bandet av, men jeg har stilt meg ved miksebordet og ser på setlisten der at det heldigvis kommer et par låter til. Etter litt jubel og trampeklapp, kommer bandet på igjen og smeller rett i gang med «Kevin». Her får vi essensen av Slomosa – suggerende, melodisk rock med karisma i overflod. Parkteateret klikker fullstendig og det låter så fett at hjelp. Helt til slutt får vi en av de mer psykedeliske sporene, «Scavengers.» I utgangspunktet ville jeg jo tenkt at det hadde vært bedre å avslutte med en annen låt, men trøste og bære som det går unna. Etter det rolige partiet i midten, får vi akkurat summet oss før det smeller ordentlig igjen. Moshpiten er på sitt mest «moshete» og desibelmåleren til Parkteateret bikker 104. Her er det bare å bøye knærne, krumme nakken, bite tenna sammen og la det stå til. Alle disse konsertene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var sånn en skikkelig konsert skulle høres ut. 5,5/6
Tekst: Tom Ian Klungland
Foto: Henrik Østreng Eriksen @ostreng.photo
