Lørdag 22.februar 2020
En av årets største kvelder for den norske metalfansen fant sted på en halvøy i Bærum en lørdag i februar, da amerikanske Slipknot innfant seg for å blåse hodet av et entusiastisk publikum, som på forhånd attpåtil hadde blitt solid mørbanket og satt i riktig modus av Polens ondeste musikere, Behemoth med Nergal i spissen. Vår mann rapporterer:
Jeg ønsker samtlige som har noe med Ruter å gjøre evig kløpulver i undertøyet sitt samtidig som Telenor Arena kan brenne. Førstnevnte fordi busser sjeldent går når de skal så en stakkars utsendt skribent misser halve showet til oppvarmingsbandet Behemoth, sistnevnte fordi de ligger så fullstendig retardert til at det er til enorm irritasjon – og ikke minst bare fordi atte.
Men det lille undertegnede fikk med seg av oppvarmingsbandet i denne kvelden dedikert til Satan viste et band ikke bare i sin beste form, men samtidig sementerte sin plass som verdens kanskje aller beste ekstremmetallband. Det var røykbomber og pyro i front av en ekstremt fet backdrop, og i mellom der sto Nergal & co og ga en real oppvisning i metall i sin skjønneste form. Jeg vil tippe at dette var første og siste sjanse til å bevitne Behemoth på en såpass stor scene her til lands, og de beviste at de ikke bare kler det – men også ga hovedakten en god kamp om kveldens vinner. Når trommekorpset avsluttet settet vil jeg ikke tro at en eneste en av de tilstede var misfornøyde med oppvarmingen. 5/6
Når det kommer til kveldens hovedakt er det ikke mange superlativer igjen som ikke er skrevet om det nimanns sterke kollektivet fra Iowa. Medlemmer har kommet og gått – og ikke minst dødd, men for hver utfordring Slipknot møter ser de bare ut til å vokse seg enda større og sterkere. Kveldens nedsabling av et publikum i fullstendig eufori sementerte bandets meget fortjente plass helt i toppen av adelen i metall, og det kan ikke ha vært mange som var misfornøyde med hva de var vitne til denne vinterkveld og de var helt klart ikke villig til å gi seg uten kamp.
For ifra teppet falt og de første bombene blir fyrt av til AC/DC sin eviggrønne «For Those About To Rock» til avslutteren «Surfacing» rundt en time og tre kvarter senere var vi alle vitner til et band i sin beste form med et låtmateriale få andre kan vise til. Showet derimot kunne kanskje ha vært hakket vassere, med tanke på infernoen Slayer hadde på scenen på sin avskjed og ikke minst galskapen Rammstein reiser rundt med.
Men showet er jo ikke alt når man er på konsert, og selve fremførelsen kan ikke brukes mot de. Blodtight som få og tilsynelatende like lidenskapelige som når de startet for over 20 år siden føles Slipknot absolutt like vitale som da de startet. Selvfølgelig hadde det ikke skadet med hverken «Spit It Out», «The Heretic Anthem» eller «Pulse Of The Maggots» i settet, men da konserten var basert rundt sisteslippet og smått fantastiske «We Are Not Your Kind» klarte vi fint å leve med det.
Corey Taylor hadde også fullstendig kontroll på publikum som den entertaineren han er og lå akkurat på riktig side av klisjeene, som da han fortalte hvor mye han satt pris på Norge – et av verdens beste steder musikalsk. (Intervju med Corey her!) Høydepunktet var helt klart «Psychosocial», med kveldens første allsang der samtlige tilstede brølte om kapp til verset. Ellers fungerte det nye materialet særdeles godt ved siden av de det eldre, eksemplifisert av da «Solway Firth» gikk rett over i «Vermilion» til øredøvende jubel.
Det er ellers vanskelig å trekke frem flere topper på denne kvelden da absolutt alt var fett, men for å gi en best mulig pekepinn på akkurat hvor bra denne kvelden var kan jeg nevne avslutningen: «Duality» før en liten kunstpause og «[sic]», «People=Shit» og «Surfacing» på rekke og rad. Hvis det ikke falt i smak var du rett og slett på feil sted. Satan var i hvertfall fornøyd, det er jeg helt sikker på. 5.5/6
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker