Torsdag 06.desember 2018
En av tidenes råeste metallkvelder i Oslo by sto på tapeten denne førjulskvelden, noe som bare skulle mangle da en av de absolutte gigantene omsider har bestemt seg for å legge inn årene. Tre av de fire på plakaten er stort sett soundtracket til oppveksten til undertegnede, så dette kom helt klart til å bli en spesiell kveld personlig også.
Obituary fikk æren av å åpne metallbonanzaen, og med en såpass tidlig start som 18:20 var det meget gledelig å se at gulvet foran scenen allerede var bra fyllt opp. Litt unødvendig med en lang intro og en enda lengre introlåt før vokalist John Tardy omsider entret scenen til et såpass kort sett trekker ned en hel del, men at de fyrte opp publikum fra første slag hersket det ingen tvil om. Bandet låt som en kule og hadde helt grei lyd og startet kvelden på en meget bra måte. Gulvet i Spektrum ble også etter hvert helt fylt opp underveis så det var helt klart at Oslofolket var mer enn klare for metal. Hvorfor bruke tid på å stemme trommer vet bare Donald Tardy, men etter en knapp halvtime og med en setliste som inkluderte både «Cause Of Death» og «Slowly We Rot» med medfølgende moshpit konserten igjennom var det ingen tvil om at Obituary gjorde jobben og vel så det. Og da tilgir vi en fraværende «Don’t Care». 4.5/6
En tilnærmet rekord i sceneskifte gjorde det klart for Anthrax, og til de velkjente tonene til Panteras «Cowboys From Hell» hvor bandet selv slang seg med var de i gang. En parade av klassikere satte fyr i et allerede tent Oslo Spektrum: «Caught In A Mosh», «Got The Time» – tidenes hardeste pønklåt, og «N. F. L.» kom på rekke og rad og var du ikke i stemning da var du på feil sted. Et lite aber helt for egen del var den dølle vikaren de hadde leid inn for Charlie Benante, men med de tre sedvanlige midtpunktene Joey Belladonna, Frank Bello og Scott Ian i front ble han fort glemt. Det gledelige med de fleste av mine gamle thrash-helter er at de bare blir bedre og bedre med årene, og Anthrax er så visst ikke unntak. Publikum ga de absolutt den hyllesten de fortjente, noe som ble bevist med allsangen under de nyeste låtene som ble spilt – «Be All, End All» og «Fight ‘Em ‘Til You Can’t». Ikke verst for et band som har holdt på siden tidlig åttitall. Energibomba Scott Ian slapp til før de siste låtene og kåret kvelden rettmessig til årets metallkveld, og etter avslutterne «Anti-Social» og «Indians» før ballet avsluttet som det startet med «Cowboys From Hell» og vi fortsatt hadde to band igjen på plakaten var det vanskelig å si seg uenig i akkurat det. Og da tilgir vi en fraværende «I Am The Law». 4.5/6
Og da var det tid for det eneste bandet som ikke fantes på soundtracket til oppveksten min, nemlig Lamb Of God. Det virket det derimot som de har vært til en god andel andre tilstede, for et taktfast «Lamb Of God» hørtes taktfast da bandet entret scenen. En pangstart av et vanvittig tight band i samsvar med en krystallklar lyd viste med en gang hvorfor bandet fikk æren av å avslutte oppvarmingsdelen før det omsider var tid for hovedakten. De hadde med seg en imponerende scenerigg og fett lysshow som sto bra i stil til deres «rene amerikanske metall» som de selv kaller det. Uten å ha noe form for forhold til bandet fra før av uvisse årsaker fikk de det berømte benet til å gynge under store deler av konserten, og fansen på gulvet ga bandet velfortjent hyllest konserten igjennom. Det både hørtes og syntes aller best under «Walk With Me In Hell» som kunne by på kveldens hittil både største moshpit og høyeste allsang. Frontfigur Randy Blythe var scenens ubestridte sjef der han både spilte godt på lag med publikum og lirte av seg akkurat passe mengder klisjeer til at det føltes oppriktig. Det var en fin gest å gi både Obituary og Anthrax hyllest og ikke minst en liten tributt-trudelutt til de vi tross alt var her for å se. Knall oppvisning! 5/6
Men det var ikke de vi var her for å se – vi var der for de som har trosset alle trender, overlevd både grunge og nymetall og bare har blitt bedre og bedre for hvert eneste tiår. De er, med Anthrax, en del av de såkalte «Big 4», men i kveld fantes det bare «Big 1»; Altså Slayer – legendene, heltene, gudene.
En forventningsfull murring blant publikum lå som en konstant dirring i luften, og en kledelig og helt passe forsinkelse bidro til ytterligere stemning. For idet lyset gikk, introen ljomet over anlegget og flyvende oppnedkors og pentagrammer lyste opp sceneteppet var det til et jubelbrøl som ingen ende ville ta. De startet som sist med «Repentless» til teppefall og enorme mengder pyro – det var ingen tvil om at gjengen har intensjoner om å avslutte med stil. Det var ekstremt høyt som det skal være på en Slayer-konsert, moshpittene florerte på gulvet mer eller mindre konserten igjennom og dette skulle bli en kveld for minnebøkene. Legg til enda flere oppnedkors og pentagrammer, denne gang i flammer – og et show bare Slayer er kapable (og tillatte) til å gi var i full gang.
En liten ekstra hyllest må gis til Phil Demmel som måtte steppe inn på ekstremt kort varsel da Gary Holt brått måtte hoppe av turnéen på grunn av sykdom i familien, for han klarte seg enormt bra i tospann med Kerry King. Selv om han må leve med at han er den klart kjipeste gitaristen som har holdt venstre flanke på scenen.
Det var aldri noen tvil om hvem som eide kvelden, for som vanlig kom den ene killeren etter den andre frem til første høydepunkt «Mandatory Suicide» – også som vanlig. Det var faktisk et par overraskelser på setlista i forhold til de andre gangene jeg har sett de i det siste, som låter som «Hate Worldwide», «Payback» og «Dittohead». Ekstra krydder på indrefileten om du vil.
Det finnes knapt superlativer igjen å beskrive Slayer med, men i korte trekk var dette som alle andre konserter med de – bortsett fra viten om at dette var aller siste gang, noe som bidro til å løfte stemningen ytterligere. Tom Araya var roligheten selv som han pleier de få gangene han snakket til publikum, bortsett fra da han brått brølte «payback is a bitch, motherfucker». Jeg elsker hvordan han fronter Tidenes Feteste Band på den samme småsjenerte måten som han alltid har gjort, det er noe av det som gjør Slayer så spesielle. Et annet høydepunkt var da han fikk hele Spektrum til å brøle «WAR!» så det ristet i grunnmuren og selvfølgelige «War Ensemble» tok moshpit’en til et nytt nivå og ga undertegnede de første tårene for kvelden.
Et rent seiersløp til svanesang er det vi var vitne til denne kvelden, og et band som gir seg på topp. Hvor mange andre kan skryte av å ha gitt ut et av sine aller beste album nesten 40 år ut i karrieren, i tillegg til å allerede ha den katalogen de besitter?
Vi fikk alle de nødvendige klassikerne, hvor enda et høydepunkt for meg og nye tårer kom i form av «Dead Skin Mask» og kveldens desidert høyeste allsang. Den låta er alltid magisk, men i kveld var den enda litt mer av åpenbare årsaker.
«Hell Awaits» avsluttet hovedsettet, mens «South Of Heaven», «Raining Blood», «Chemical Warfare» og «Angel Of Death», med sin kledelige hyllest til avdøde Jeff Hanneman i bakgrunnen avsluttet selve metallkvelden på en måte ingen noensinne kommer til å være i nærheten av å matche. Det var fett, tårevått og en i særklasse råsterk måte å avslutte en lang karriere på.
Kveldens fineste øyeblikk var etter konsertens slutt og bandet tok seg god tid til bilder av både seg og crew foran publikum før utdelingen av plektere og trommestikker hvor Tom Araya ble stående helt rolig og bare se ut over folkehavet. Det var ingen tegn til at jubelen skulle stilne, og han gikk rolig til midten av scenen, så til andre enden av scenen – fortsatt bare tittende og betraktende. Som om han virkelig skulle suge til seg inntrykket av sin egen konsert. Dette varte og rakk før han sakte gikk bort til mikrofonen og holdt en liten avskjedstale, takket publikum og tuslet som sistemann av scenen for aller siste gang her til lands. Dett var dett.
Tusen hjertelig takk for absolutt alt mine helter. 6/6
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
