Limp Music
Blant mine største gastronomiske mysterier finner vi grønn pesto og majones. Førstnevnte, hvis produkt utgjøres av en mengde ingredienser jeg ikke kan utstå, virkelig kopulerer i min gane og jeg kan bruke det på praktisk talt hva som helst og resultatet blir gull. Majones derimot er stort sett utelukkende skapt på ting jeg elsker, men der kan jeg ikke fordra hverken smak eller konsistens. Og der ligger også problemet til amerikanske Skyliner. Alt bandet er tuftet på – visjoner, musikkinspirasjoner, stil og tekster – kjennetegner mange rock/metal-bands i min platesamling, men når det kommer til miksen eller utførelsen er sluttproduktet en relativt tynn suppe.
Jeg mistenker sjefskokk Jake Becker for å drømme om faktisk å være Steve Harris, men hans åpenbare problem er at Harris fikk ut sine visjoner 40 år tidligere og ikke minst skapte en type musikk verden til da ikke hadde hørt før. Man trenger også å inneha et visst talent for å skape storslåtte episke verk, noe beviselig Harris har medfødt, foruten å kaste inn en mengde riff og håpe på det beste. Som i tilfellet Jake Becker altså.
Det er et enormt potensiale i Skyliner, i den grad man kan si det om et band som har holdt på siden 2000, men de har et enormt behov for en ekstra medspiller som kan bidra til å kutte bort unødig fett og krydre med spennende urter der det trengs. En streng produsent kanskje. Og hans første jobb ville vært å spørre bandet om det virkelig er nødvendig å ha med opptak av linjesjekk eller oppvarming, noe jeg bestemt tror at kuttene «Interlude I: The Firmament» og «Interlude II: The Dance Of Bliss» er. Noe større musikalsk opplevelse utover det er det i hvert fall ikke.
De spiller forresten en slags hybrid av powermetal og speedmetal med en dæsj prog og litt growlevokal for de som fortsatt er nysgjerrige, ikke spesielt bra produsert, helt greit utført.
2/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 21.10.2016