Lørdag 6. august 2016
Et sted midt inne i de dype skogene i Midt-Sverige ligger småbyen Rejmyre, som de siste ti år har vært åsted for den lille rockefestivalen Skogsröjet. Her er to scener omgitt av barskog og en haug med små boder og spisesteder for en helg. Vi fikk med oss Dag 2 av festivalen, som hadde greit vær og god stemning, til tross for at du måtte holde deg på det avstengte serveringsområdet uten utsyn mot scenene om du ville ha deg en pils. Dagen i forveien hadde bydd på band som W.A.S.P., Kamelot, Mustasch, Doro, The Dead Daisies og The Hooters.
Tekst & foto Geir Amundsen & Odd Inge Rand
Quireboys
Første band gikk på scenen allerede i 12.30-tiden, men vi ankom godt utpå ettermiddagen i tide til en forfriskning før The Quireboys var klare med sin sedvanlige 70-tallsinspirerte rock’n’roll med sjefspirat Spike og Keith Weirs honkytonkpiano lengst frem i lydbildet. Man kan jo ikke unngå å komme i godt humør når disse rabbagastene fra London drar i gang «There She Goes Again» og «Tramps And Thieves», og Spike shower, smiler og svinger både mikrofonstativet og rødvinsglasset sitt. Fokus er naturlig nok på den skiva som Quireboys er rutinerte nok til å vite at publikum vil høre, og vi får halve debutskiva «A Bit Of What You Fancy» i løpet av settet. Avslutninga med en av kveldens få ballader («I Don’t Love You Anymore») og den ultimate partylåta «7 O’Clock» satt som ei kule, og med smil om munnen rusla vi videre til naboscenen. 4,5/6
Quireboys
Quiet Riot
Vi gikk fra London, England, til Los Angeles, USA, da Quiet Riot gjorde en av sine svært sjeldne besøk på nordisk jord med denne festivalopptredenen. Man kan alltids diskutere hvorvidt dette faktisk kan kalles Quiet Riot, da det kun er den eminente trommisen Frankie Banali som har vært den konstante faktoren siden gjennombruddet med «Metal Health» i 1983, og vokalist Kevin DuBrow døde i 2007. (Sjekk ut den tragikomiske dokumentaren «Now That You’re Here There’s No Way Back»!) I dag har Banali med seg bassist Chuck Wright, som har vært av og på siden 80-tallet, gitarist Alex Grossi (ex-Dokken, Bang Tango) har hengt med siden 2004, mens nyeste tilskudd er mannen med det usmakelige scenenavnet Jizzy Pearl, som først ble kjent med Love/Hate. Siden har han gjort en karriere av å erstatte orginalvokalister i diverse Californiaband, og både L.A. Guns og Ratt har leid inn Jizzy fra Manpowers vokalistavdeling. Men det skal sies at han gjorde en god innsats, dette låt atskillig bedre enn fryktet. Med et par unntak som falt på steingrunn, var samtlige låter hentet fra gullalderen på 80-tallet med «Metal Health»-skiva på hedersplassen, og vi savnet vel ingenting på setlista. Et sterkt øyeblikk kom da Banali bevegde seg frem til scenekanten og takket for velkomsten, og ba om noen øyeblikks stillhet for sine falne kamerater Randy Rhoads og Kevin DuBrow. Musikalsk låt dette bra, det er ikke mye å utsette på teknikken til bandet, selv om flere låter gikk altfor fort og ble kun masete. Også merkelig at de kastet bort mange minutter på både bassolo og gitarsolo, mens Sjefen Sjøl, Banali, ikke hadde noen solo. Under nest siste låt, hiten og Sladecoveren «Cum On Feel The Noize», kommer en animert og entusiastisk Spike løpende inn på scenen og hiver seg med på vokal. Ellers så bandet ut til å kose seg, med brede smil og gjøgling internt på scenen. Ta gjerne turen til Oslo, karer! 4/6
Quiet Riot
Tarja
Videre fra LA til Finland, og slottsmetallens fremste diva Tarja som i disse dager slipper ny skive. Det må sies at dette var virkelig ikke Tarjas dag, eller Tarjas publikum, og forhåpentligvis heller ikke Tarjas lydmann, for dette låt fullstendig krise. Det var en kakofoni av massiv lyd med Tarjas enerverende sopran på toppen, og attpåtil en kar på elektrisk cello som lydmannen ikke helt visste hvor han skulle gjøre av. Publikum hadde tydeligvis også bestemt seg for at dette var riktig tidspunkt til å gå og få seg en middag og en pils, for det kan umulig ha vært mer enn en fjerdedel av den totale publikumsmassen på ca 4000 foran scenen den drøye timen som Tarja og co hadde til rådighet. Men hu ser bra ut! Dritlekker! Det skal hu ha! Låtmessig var det hovedsakelig hentet fra hennes soloskiver, med unntak av en Nightwish-medley og en cover av Muse’s «Supremacy». Next! 2/6
Tarja
Helloween
Videre fra Finland til Hamburg! Publikum hadde benyttet Tarja til å stå i baren og drikke seg i kanonstemning, og Helloween ble tatt imot som hjemkomne helter. De frir til publikum med å åpne med to gamle klassikere, «Eagle Fly Free» og «Dr Stein» før de den neste drøye halvtimen fokuserer på materiale fra dette årtusen, og den nye skiva «My God Given Right» spesielt. Helloween har alltid glimt i øyet uten å ta seg selv så veldig høytidelig, og det er konstante glis og high fives på scenen – bandet har det gøy, og dette smitter over på publikum. Til og med den evig surmulende gitaristen Michael Weikath smilte og hygget seg! Vokalist Andi Deris har derimot hatt bedre dager – han sliter, og går mye kjappere opp i falsetten nå enn han gjorde tidligere, og han er tross alt «bare» 51. Men han er en flink frontfigur som får med seg fansen, og Helloween var nok det bandet som fikk best respons fra mengden denne dagen. Mot slutten av settet får vi en medley som starter med «Halloween» og slutter med «Keeper Of The Seven Keys», før de avslutter med trumfessene «Future World» og «I Want Out» til rungende allsang fra publikum. 4/6
Helloween
Airbourne
Vi fortsetter fra Tyskland til Australia, og Airbourne sprinter ut fra startblokkene i hundre med sin energiske høyspentrock’n’roll som er skreddersydd for et dritings festivalpublikum som kun er interessert i å gi jernet og kauke med på refrenget på låter som er så enkle at du kan synge med selv om du ikke har hørt dem før. De høres ut som et AC/DC på speed som har rappa alt av riff rett ut av lomma på Angus, men de er et tett og samspilt band. Frontmann Joel O’Keefe har roet seg litt på alt fjaset som han vanligvis kaster bort mye tid på, som å klatre opp i lysriggen og bli båret rundt i publikum på skuldrene til en roadie, men de hadde bare en time disponibel, og scenen var ikke stor nok til å komme seg opp i lysriggen. De har også en ny skive, «Breaking Out Of Hell», som kommer ut i september, og vi fikk servert tittelsporet som smakebit – og det hørtes helt likt ut som alle de andre låtene deres. Man kan si mye pent om Airbourne hvis man så ønsker, men selv den mest ihuga hardcorefan må medgi at dette er et band som er totalt blottet for orginalitet og variasjon i musikken sin. 4/6
Airbourne
Thin Lizzy
Til slutt forflytter vi oss fra Australia til Irland – representert med det legendariske irske bandet som i årets tapning består av tre amerikanere, en engelskmann, en svenske og en kar fra Belfast. Thin Lizzy er nå gitarist Scott Gorhams sideprosjekt, og keyboardist Darren Wharton bidrar også til kredibilitet med å være en av de som spilte sammen med Phil Lynott før bandet ble oppløst i 1983. I år er det 30 år siden Lynott døde, og 40 år siden gjennombruddet med «Jailbreak», og i den anledning har Gorham fått med seg sine Black Star Riders-kolleger Ricky Warwick og Damon Johnson på hhv vokal og gitar, for en sommerturne backet opp av Tom Hamilton fra Aerosmith på bass. For denne ene konserten stiller Ian Haugland fra Europe bak slagverket, formodentlig siden Scott Travis fra Judas Priest ikke hadde anledning til å bli i Europa i de to ukene som har gått siden forrige Thin Lizzy-konsert, i England. Kudos til Hamilton som faktisk tar seg tid til dette, det er neppe så bra betalt at han gjør det kun for pengene! Både Hamilton og Haugland gjør jobben greit, selv om Hamilton spiller låtene mye enklere enn Lynotts lekne basslinjer, og Haugland er en mye streitere og mer hardtslående trommis enn Brian Downey, og med tanke på at dette er hans første og siste konsert med Lizzy, spiller han overtydelig og teller inn hele tiden for å vise bandkollegene hva som skal skje. Gorham og Johnsons gitarlyd er atskillig hardere og mer huggende enn Lizzy var under Lynotts styring, så hvis man skal sette ting på spissen, så er det Warwicks vokal som er det elementet som er nærmest det opprinnelige Lizzy-soundet – for han gjør låtene med den største respekt og synger melodilinjene nøyaktig slik de skal være, han tar seg ingen friheter underveis. Setlista var tuftet på «Live & Dangerous»-skiva, men de sper også på med noen låter av nyere dato, som «Killer On The Loose», «Angel Of Death», «Black Rose» og «Waiting For Alibi», og avsluttet med «Whisky In The Jar». Men tross alt pirket på lydbildet og spillestiler, så låt dette aldeles strålende, og de hyllet konstant Phil Lynotts liv og musikk via både låtene og bildene på storskjermene, og Warwick var tydelig ydmyk over å få fylle Lynotts sko. Publikum var derimot merkverdig tamme denne halvannen timen – ble dette for old school, eller var svenskene blitt for fulle og slitne ved midnatt på lørdagskvelden? 5/6
Thin Lizzy
Men totalt var dette en høyst veldrevet festival med vennlig og avslappet stemning, og vi tar gjerne turen igjen neste år om de har noen solide navn å by på da også.
