Eleven Seven Music
Syv måneder etter at Sixx:A.M. slapp sitt fjerde album «Prayers For The Damned Vol. 1» er de nå klare med oppfølgeren «Prayers For The Blessed Vol. 2» – andre og siste del av dette dobbeltalbumet. Hvorfor disse to skivene er navngitt «Vol. 1» og «Vol. 2» er en gåte i seg selv, ettersom dette nyeste tilskuddet plutselig har fått endret tittel fra «…damned» til «…blessed». Ja ja, det er ikke alt man skal skjønne her i verden – ei heller viktigheten av å gi ut 22 låter på et drøyt halvår.
De brenner av kruttet ganske kjapt på denne plata – de går hardt ut og åpner med albumets to beste låter; «Barbarians (Prayers For The Blessed)» og første singel «We Will Not Go Quietly». Disse to holder samme kvalitet som de beste låtene på «Vol. 1», men heretter dabber det noe av dessverre. Med unntak av halvballaden «Maybe It’s Time» – denne er faktisk så bra at den kan sammenlignes med tittelsporet fra «Prayers For The Damned». Noen flere oppturer fins det heldigvis her, som «Riot In My Head» og «That’s Gonna Leave A Scar». «The Devil’s Coming» har også noe for seg.
Men jeg trodde vi var ferdige med coverlåter etter «Modern Vintage»-albumet, hvor de covret The Cars’ udødelige hit «Drive». Og det er ikke noen mindre ihjelspilt karaokelåt de gyver løs på denne gangen; selveste Mariah Careys «Without You»! Det høres fint og flott ut, og sukkersøtt, men det er også det. Selvfølgelig er det skivas mest allsangvennlige spor, vi har jo hørt den tusen ganger før, men de kunne gjerne gjort den mye mer til sin egen hvis de først skulle ta den. Og mens man snakker om fyllstoff på en plate så har de jaggu klint til med et helt spor, ved navn «Catacombs», som kun består av en av DJ Ashbas gitarsoloer. Midt i plata. Why?
Skiva rundes av med den rolige, og noe kjedelige, «Helicopters». Dog ikke fullt så kjedelig som «Suffocate» som jeg synes er albumets svakeste kutt. Jeg sitter igjen med en følelse av at de toppet laget på «Vol. 1», og at flere av disse nye låtene ikke fikk stille til start på forgjengeren. Etter «Vol. 1» syntes jeg virkelig Nikki Sixx & co var på rett vei, og hadde ståltro på at gutta skulle levere nok en gang. Mulig jeg bare hadde altfor høye forventninger. Men kvalitet fremfor kvantitet er det noe som heter.
3,5/6 | Marianne Lauritzen
Utgivelsesdato: 18.11.2016