Mascot
Fett! Det er uhyre mange band og artister som lefler under paraplyen ‘bluesrock’, men sjelden jeg hører det så gjennomført som her. Anført av vokalist og gitarist JD Simo danser trioen seg lekent og smidig gjennom et herlig balansert og variert knippe låter med et spenn fra klassisk hardrock til jazzinfluerte, sarte jammer til rett-fram Cream-groove til Winther-råblues, og hele tida ligger det en nesten Allmansk både vilje og evne til jam og samspill, noe en hører så alt for sjelden i våre dager. Det føles faktisk arkaisk forfriskende, paradoksalt nok, at noen fremdeles holder dette i hevd. Bandets absolutte joker er likevel gitarspillet, som er blues tatt opp i en divisjon som er få forunt. Om det slides, plukkes eller freses – det er en uvanlig eleganse og kjælen nærhet til både element og instrument, framført med en touch og dynamikk en vanligvis bare møter hos de aller største, som en Hendrix eller en Blackmore. Ikke at Simo er heeelt der oppe i det sublime, men dette er summa summarum en skive som lever, pulserer og formidler, levert av et band som har lyst til å fortelle deg noe mer enn det vanlige soniske babbelet.
5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato: 29.01.2016