Fredag 6. oktober 2017
Det var duket for en helaften med seiersrosene fra Island i Oslo Spektrum denne fredagskvelden i oktober. Vi hadde på forhånd blitt varslet om at det ventet oss en forestilling i to akter. Og en forestilling kan man vel trygt kalle dette konsertformatet, som på ingen måte var myntet på det gjennomsnittlige konsertpublikummet, som vanligvis er mer glad i å ta seg en fest. Hele Spektrum var fylt opp med sitteplasser, og vi var klare for å bivåne Sigur Rós på scenen i to hele klokketimer, og bli dratt inn i deres suggererende verden.
Sigur Rós har ikke gikk ut noe nytt album siden «Kveikur» i 2013, så de er altså ikke på turné for å promotere nytt materiale. Skjønt, noen smakebiter fra det kommende albumet skulle vi få, sammen med låter fra hele katalogen. Hovedvekten falt likevel på albumet «( )» fra 2002.
Forestillingen startet med den hittil uutgitte «Á», i dunkel belysning med stemningsfulle bilder på storskjermen. De fulgte opp med «Ekki Múkk» hvor hele rommet ble fylt med lyden av vinylknitring. Og effekten av stjerner som dukket opp på skjerm og fra lyskastere vitnet om at lysshowet ville bli essensielt denne kvelden. «Glósóli» ble visualisert med fjell og fjorder på skjermen, til de sfæriske tonene av Jónsi Birgissons hvinende vokal. Det er fascinerende hvordan han spiller gitar med bue, som om den var et strykeinstrument, og i sluttpartiet av låta levde han seg helt inn i musikken, og spilte med gitaren i gulvhøyde.
Under «E-Bow» gjorde de visuelle effektene at det føltes som om scenen stadig beveget seg oppover, som om den lå og svevde i løse lufta, og under «Dauðalagið» ble kulissene nærmest endret til et Star Wars-univers, fylt med neongrønne lysstaver, mens Jónsi på Radiohead-vis messet sin dødssang på deres eget gibberish-språk vonlenska. «Dauðalagið» var et musikalsk høydepunkt, et melankolsk sådan. Og langt. Denne låta er hele 13 minutter lang. Kanskje var det derfor publikum litt utålmodig ville klappe den ferdig da Jónsi prøvde å avslutte låta a cappella.
Den nedstrippede «Fljótavík» var et annet høydepunkt, før de rundet av første akt med to nye låter ved navn «Niður» og «Varða». Trommis Orri Páll Dýrason, som vekslet på å traktere trommesett og tangenter, byttet midtveis i «Varða» plass med bassist Georg Hólm som tok plass bak keyboardet mens Dýrason håndterte bassen. Fiffig. Ekstra artig at kveldens diggeste bassparti fant sted i nettopp denne perioden – det duret merkbart i stolene. Bandet forlot så scenen en etter en, og til slutt sto Jónsi igjen alene og avsluttet på egen hånd.
Etter en 20-minutters kunstpause åpnet de andre akt med «Óveður», som ble gitt ut som singel i fjor. Alle tre sto samlet bak et transparent sceneteppe, og sammen med massive digitale røykskyer ble det en fin effekt. Utover i låta oppsto det også synkrone og lynende lysstråler ved hvert trommeslag. Under «Sæglópur» fant de sine vanlige plasser fremme på scenen igjen, mens storskjermen viste et verdensrom i kaos. Videre fulgte «Ný Batterí» fra «Ágætis Byrjun», samt «Vaka» som ble visualisert med et neonrødt nettverk.
Midt i låta «Festival» holdt vokalist Jónsi en sykt lang tone, så lang at man nesten skulle tro den måtte være på tape. Imponerende. «Kveikur» var nest siste låt, og etter denne fikk vi kveldens første ord fra scenen. Om Jónsi prøvde seg på uforståelig norsk, eller om han trodde vi skjønte islandsk er litt uvisst, men det hørtes unektelig ut som om han takket for at vi kom. Deretter rundet de av med vakre «Popplagið», før de forlot scenen i stillhet. Til stående ovasjoner. Gutta kom ut igjen, ikke for å servere noen ekstranumre, kun for å bukke til publikum. Dette gjorde de to ganger. Som om vi var på en teaterforestilling. Uansett hvor mye publikum applauderte lot de seg ikke rive med til å bryte dette noe innøvde programmet.
Litt pussig var det dog at de på en såkalt «best of»-turné ikke spilte sin mest kjente låt «Hoppípolla». Flere låter fra «Ágætis Byrjun» kunne vi også gjerne fått, for eksempel «Starálfur» eller «Svefn-g-englar». Jeg kunne kanskje tenkt meg at de hadde med seg flere livemusikere, som de har hatt tidligere, for å få et litt fyldigere lydbilde. Spesielt synes jeg trommene tidvis låt litt platt. Men samtidig så ble det veldig nakent og stemningsfullt når de kun stilte som den trioen de faktisk er. Uansett var det særs deilig å kunne gå på en konsert hvor alle fremmøtte så ut til å være der av samme grunn, nemlig å få med seg hva som foregikk på scenen fremfor å skravle med sidemannen – og det på en fredag.
5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
