Lørdag 14. desember
I likhet med Pink Floyd hører man ofte om Tønsbergs stolthet at «jeg hater dette bandet». Da vet du at angjeldende ensemblet med overveiende sannsynlighet har noe å by på, noe som ikke «alle andre» har.
Hva er likheten mellom Seigmen og Pink Floyd? Begge er kompromissløse, melodiøse, spiller på emosjoner og initierer en følelse av «med oss behøver du ikke å gå i gudstjeneste». På 1990-tallet representerte Seigmen noe totalt nytt i bedehus-Norge – det skal vi aldri glemme dem for.
Når det er sagt er både Seigmen, Pink Floyd og alle andre unike band nødt til å fornye seg selv, eller kaste inn håndkleet. Det handler om verdighet. Og er det noe Seigmen har, så er det verdighet, til tross for utfordringene de står i som mennesker. De brukte 9 år på oppfølgeren til comebackplata «Enola», og jeg tror ikke det eksisterer én eneste fan som ikke blir gjennomgripende entusiastisk av «Resonans».
«Arkadia Ego» håndhever nyhøstete tanker under Seigmen-banketten. Denne forskrudde «burde-ikke-kunne-svinge»-snutten faller tidlig i settet, og alle fremmøtte gliser av glede. «Döderlein» og «Ohm» er rene parademarsjer i Trondheim; byen som er på sitt beste når Seigmen eller Kaizers Orchestra tar turen.
Det som virkelig tar luven av både meg og resten av bølingen er «Elskhat» – en personifisering av hva Seigmen er. Den er et eksistensielt, auditivt visittkort, og kvintetten maksimaliserer stykket fra podiet.
For den som liker å gråte på konsert, mens man står som menneske-uer i tvangstrøye-tønne (Havet Arena burde kanskje hatt noen tanker om logistikk, men dette holdes selvfølgelig ikke bandet til ansvar) er «Agnus Dei»; fremdeles det sterkeste intermessoet i noens konsert-rockerepertoar. Marius Roth Christensen og Kim Ljung, i to-som majestet, gjør bygningen katedraltung, og overgangen til «Juvel» er så elegant at ovennevnte Pink Floyd-analogi slett ikke blir så dum.
De kjører «Tønsberg» som første ekstranummer. Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg liker denne, men det som trumfer alt er at den er så uforutsett i Seigmen-kontekst, og leveransen er heseblesende god.
Jeg er heller ikke sikker på om jeg liker den hodeløse kjærligheten fra scenen til publikum når den fødte frontmann, Alex Møklebust, deklamerer at hele bandet forguder Trondheim, men det oppleves bare så genuint og fint at man smelter om til voks-vott.
Lyden på Havet Arena, trass logistikkvansker, er overraskende god; enhver instrumentell figur klinger klokkeklar.
«Mesusah» maksimaliserer fortsatt stemmebåndene til publikum; jeg har aldri likt låten bedre enn denne kvelden.
I populærmusikalsk historie finnes det noe som heter coverlåter – stort sett er dette en falitterklæring som man vil skytes seg selv av. Noe helt annet er å nærme seg andres materiale med øyemed å kjevle noe helt nytt, i tråd med egen estetikk. Er det en god idé, så vil noe fundamentalt uforvarende oppstå. Seigmens «Hjernen Er Alene» er på topp 20 av tolkninger, og den har aldri blitt fremført skumlere. Alex Møklebust blir faen med Satan selv, og hele kroppen min snadrer.
Du trenger ikke kirke; du trenger bare Seigmen. Måtte disse fem aldri slutte å leve i musikkens navn. 5/6
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Magnar Strand Olsen