Napalm
Omslagsmotivet til Satyricons niende studioplate, for øvrig pennet av Edvard Munch i 1898, signaliserer duoens vyer om å innlede et nytt stilistisk kapittel. Skjønt, og heldigvis, faller ikke ”Deep Calleth Upon Deep” milelangt fra trespannet ”Now, Diabolical”, ”The Age Of Nero” og ”Satyricon”; nevnte trio innestår bandets hittil tyngste løft, og jeg fryktet en krampaktig avstandtaken til disse. Særlig forgjengeren åpnet uutforskete hvelv for Wongraven og Haraldstad – dynamisk, melodisk og strukturelt.
Vi som erkjente verdien av 2013-arbeidet vil ingenlunde skuffes over oppfølgeren, som holder mye av den samme estetiske etterstrebelsen, og som tindrer mørkt, differensiert, melodisk og signatursterkt. Jeg er overrasket over bandets utvikling. ”Rebel Extravaganza” satt ikke godt, og etter ”Volcano” trodde jeg duoen var kreativt tømt. ”Deep Calleth Upon Deep” blir imidlertid fjerde studiotriumf på rad, hvis intonasjon smaker kvintessensiell Satyricon.
Smått progressive ”Blood Cracks Open The Ground” er teksturluftig, levende og holder et ypperlig folketonalt ostinat. Slepende ”To Your Brethren In The Dark” klinger som en begravelsesprosesjon, mens tittelkuttet bevitner en duo som går aktivt inn for å tøye svartmetalliske grenser. Opera-tenor Håkon Kornstad overdrar ”The Ghost Of Rome” symfonisk-kinematografisk timbre. Ekstensive ”Black Wings And Withering Gloom” fremstår nærmest kaleidoskopisk, med få verktøy, og det samlete repertoaret overdras varm 70-tallslyd, stundom kolorert av medlemmer fra Oslo Symfoniorkester.
Satyricon formår det kunststykke ikke å låte som noen andre svartmetallband, og så gjøres med moden, skuldersenket finesse.
4,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 22.09.2017
Les også: Tons Of Rock 2017 og Satyricon @ Rockefeller