Søndag 26. mars 2017
Det ble ikke spart på kruttet da Sverige og Tyskland barket sammen i full metallkrig denne varme vårkvelden i Oslo by. Vel var svenskene i knapt flertall, men med tanke på kruttet Tyskland brakte til fronten viste de ingen tegn til å heise det hvite flagget umiddelbart.
Twilight Force ble sendt ut som første skyts, men på grunn av en litt uheldig tidlig spilletid fikk jeg ikke med meg annet enn at de gikk av scenen. Stor var overraskelsen over at Legolas var med i bandet, men utover det fikk jeg ikke noe inntrykk jeg kan forsvare med terningkast. Tviler på at jeg får det også.
Så var det Tysklands tur til å svare på angrepet, noe de gjorde til gagns. Til full jubel av samtlige oppmøtte på et stappfullt Sentrum Scene gikk Accept på for å sette skapet på plass. «Stampede» fikk æren av å igangsette, og herifra og ut formelig oste det energi av hele lokalet som sang med på det aller meste. Til tider helt på Maiden-nivå, og det smittet tydelig over på bandet som så ut til å få et ekstra kick av det ekstatiske publikummet. Spesielt under bandets varemerkede klassiske partier var det til tider nesten overdøving og et finfint høydepunkt. Når band og publikum helt klart spiller på lag er det en meget god ingrediens til en bra konsert, og det var i aller høyeste grad tilfellet i løpet av den rundt times lange seansen som inneholdt mange klassikere fra hele karrieren.
Som alltid er det gøy å se på sjef Wolf Hoffmann og alle hans uttrykk og krumspring, og bak seg hadde han en minst like energisk trommis i Cristopher Williams. Jeg har en soft spot for energiske trommiser, og herr Williams var et meget artig skue. Men igjen, som jeg nevnte i en tidligere DVD-anmeldelse; det er komisk hvor lite delaktig Uwe Lulis er under konserten. Trygt forankret på venstre flanke og nesten ikke hørbar i starten av konserten, kun litt spankulerende mot midten av scenen to-tre ganger under konserten. Men kanskje han liker det sånn, hvem vet.
Vokalist Mark Tornillo gjorde absolutt jobben som frontfigur selv om publikum gjorde jobben meget lett denne aftenen, men skrikene hans kan ørene mine absolutt klare seg uten. Kveldens minste overraskelse kom i form av avslutteren «Balls To The Wall» som virkelig fikk gulvet til å gynge og veggene til å riste, og skapet var så til de grader plassert. Hvordan skulle Sverige svare på denne kanonaden av en konsert? 5/6
Vel, det hjalp veldig at de faktisk hadde med seg tanks som trommesettet var bygd opp på, og at de utelukkende spilte av pompøs krigsmusikk over anlegget før konsertstart. Men det er et eller annet med Sabaton og konsertstarter jeg bare ikke skjønner. Sist gang jeg så dem entret de scenen til «The Final Countdown», og nå var det til en egen versjon av «In The Army Now» mens noen medbragte militærer marsjerte frem og tilbake på scenen som den rene Monty Python-sketsj. Veldig rart, veldig merkelig og et aldri så lite antiklimaks. For hadde de bare brukt introen til showstarteren «Ghost Division» hadde det funka mer enn nok.
Men, grynting til side – når bandet først entret var det med en enorm selvtillit de har pådratt seg over de siste årene, og de skulle i hvert fall ikke gi seg uten kamp – derom hersket det ingen tvil. Bak tanksen var det tre gigantiske skjermer som viste filmsnutter som passet til hver eneste låt de spilte med tekst der de ville at publikum skulle synge med og utgjorde en veldig kul effekt under konserten. Tekstene viste derimot seg å være unødvendig da publikum var minst like sangstemte her som under Accept like før. Faktisk så høylytte at vokalist Joakim Brodén, som ellers dirigerte sine tropper med stor bravur, til tider ble helt satt ut.
Sabaton har en meget morsom tone seg i mellom på konsertene sine, og denne kvelden ble intet unntak. Fleip, pranks og en passelig dose tull og tøys letter det ganske tunge og dystre konseptet de har valgt seg og gjør at smilet aldri er langt unna. Det skal jo være gøy på rockekonsert, og det får de virkelig til, svenskene. Og det er bra, for bruken av militær og gladiatorer som egentlig ikke gjør noe mer enn å bare være tilstede kan jo fremstå som en tanke tacky.
Kveldens seiersmoment var for øvrig da skjermen i bakgrunnen gikk over til å vise lighter- og mobilhavet fra publikum under den nydelige akustiske versjonen av «Final Solution». Et vakkert syn over et meget habilt band og et feststemt og allsyngende tilskuere. Jeg kan ikke tro at en eneste en av dem var misfornøyde med kveldens slag. Vi fikk servert spor bra fordelt over en lang karriere, og personlig var det nok «Lejonet Från Norden» og «Carolus Rex» som gjorde konserten for min del. Men ellers var det ikke noe direkte å utsette på noe som helst, bortsett fra én detalj jeg ikke kommer utenom: Det er ett band, og kun ett band, som kan bruke noe som helst av Winston Churchills kjente tale. Han er opptatt Sabaton, og han tilhører Iron Maiden. Det varte dog ikke lenge, men nok til at det var en solid bommert i mine ører. Men for all del, det var solid spilt av gjengen, bra filmshow fikk vi og, og med et henrykt og ekstatisk publikum og ikke minst meget bra lyd var det et kraftig motangrep fra svenskene – men jeg er redd Tyskland stakk av med seieren denne gangen. 4,5/6
Sven O. Skulbørstad
Foto: Arash Taheri
