Esoteric Antenna
Forhenværende Purson-vokalist, Rosalie Cunningham, vedblir å imponere, denne gang ikke bare som låtskriver og stilsjonglør, men sågar i forhold til lydbilde og instrumentering. «Two Piece Puzzle» fra 2022 bokstaverte i klartekst Cunninghams etos, rotet i psykedelisk 60-tallspop og 70-åras progressive rock, med naturlige drifter i retning vaudeville og tungrock. «To Shoot Another Day», vokalistens tredje soloalbum, skuffer ingen som lot seg besnære av forgjengerne. Tittelkuttet kunne ha vært pennet av Jellyfish eller Enuff Z’nuff tidlig på 90-tallet, men overdras helt egne klanger gitt Cunninghams modus operandi og stemmeprakt. Dette er hva man kaller et strøkent åpningsspor, hvor arven etter The Beatles lever i beste velgående, selv om stykket i realiteten er tenkt som Cunninghams bidrag til James Bond-franchisen. «Timothy Martin’s Conditioning School» intonerer som et ekko av «Eleanor Rigby» støpt i tungrockens skje, og skrår siden ut i metrikk-kompleks glamrock gitt psykedelisk interludium, med velimplementert «Happy Birthday To You»-parafrase. Teoretisk burde samrøret fungert riktig dårlig, men Cunningham utviser stålkontroll på eget virkefelt. «Heavy Pencil» er trolig englenderens mest progressive komposisjon til dags dato, og berammer metrisk kronglete blues, funk, King Crimson-fargete ostinater, Alice Cooper-teater og luftig pop-melodikk, med fløyter og blåsere. Hvert bidige albumspor fortjener ad notam, for Rosalie Cunningham overgår seg selv denne gang, om man skulle gi en floskel fornyet relevans. Apropos blues, diabolske «In The Shade Of The Shadows» understreker artistens potensering som arrangør og vokalformidler; her anvendes mye piano (så gjelder hele albumet), orgel, lekker sangharmonisering, messingblås og saksofon, og det svinger herfra til helvete. Klaviatur- og vokalraffinerte «Denim Eyes», samt dramatiske «The Premiere» – omhandlende en filmpremiere uten deltakere, drapert i Morricone-skimmer – tilfaller også favorittsjiktet.
«To Shoot Another Day» er mer progressivt foranstaltet enn 95 prosent av dagens sjangerdogmatiske utøvere som hevder seg selv stilistisk troløse.
Jeg ynder å føre et postskriptum: Det band Rosalie Cunningham kanskje har mest til felles med, er amerikanske Bigelf. Flosshattene av!
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 1. november