Lørdag 22. juni
Dette skulle også ha vært en diskurs vedrørende Beth Harts unike posisjon i dagens ekspanderte blueslende; hun sparket i gang Nidaros Blues 2024 torsdag 20. juni, men grunnet usignerbare fotokontrakter velger vi å ikke omtale det som for ordens skyld ble en grunnvollrystende maktdemonstrasjon. Siste halvdel av Beth Harts sett sto til terningkast seks…
Pulsen var noe lavere to dager ut i festivalen og publikumstrengselen omtrent til å leve med. Uforlignelige Robert Finley opptrer med pur unge musikere under sitt Europa-opphold. Faktisk ble det fort merkbart hvor lite tid ungfolene har hatt til å øve, men tar du sikte på å gjøre bluesbasert rock til en levevei finnes ingen bedre skolering enn å ta utfordringer suksessivt på strak, improvisert arm. Ungene bommet bare ved én anledning – og reddet seg fint inn. Bandets gitarist ble etterhånden skikkelig varm i trøya og tillot lengre solostrekk, blottet for klisjéer, imponerende nok.
Far sjøl entrer podiet med tonnevis av edel blueskarisma og fyller straks hele rommet. Han kommuniserer ekstremt godt, det være seg i filosofiske monologer eller i klokkerene falsettskrik. Fyren har ganske enkelt stålkontroll – og han vet akkurat hvor god han er.
Noenhver må misunne dennes registerbredde; han klinger like godt i demoniske som sørgmodige kast.
Munn og mæle deiser i gulvet allerede under åpningsdrønnet «Sharecropper’s Son», hvor en kombinasjon av Finleys fysiske scenegeberder og sensasjonelle stemmeprakt føyer ham til et eksklusivt register av bluesikoner, hvor størrelser som Screamin’ Jay Hawkins, Howlin’ Wolf og Arthur Brown reder.
På podiet står også Finleys eldste datter og korer. Når far viser publikum hva det er han drømmer om, via overtydelige underlivsbevegelser, himler datteren med øynene og kopierer fars rotasjoner. Dette gjøres med så mye glimt i øyet at det snarere føles som en John Waters-film enn noe kleint.
«Sneakin’ Around» blir et av flere høydepunkter. Dette er en ikke-subtil hyllest til å «pule rundt», som man sier på god trøndersk, og innen første refreng er over stormer et knippe middelaldrende damer frem til scenekanten og danser og hyler. Tildragelsen vekker brede glis og generell øltørste.
70-åringen trenger en pause, og dennes datter gir to solo-oppførte soulnummer vi fint kunne ha klart oss uten. Dette, samt uteblivelsen av «Souled Out On You», blir dog evenementets eneste lakkripe; seansen ender i rå, eksaltert blueskok fra øverste hylle – frontet av en herremann som evner å revitalisere bluesformularet.
Festivitasen oppsummeres adekvat av vår stjernefotograf, som etter to ekstranummer sier: «Jeg trodde all blues var kjedelig. Dette er jo noe helt annet». 5/6
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Arne Hauge