Torsdag 14. juni 2018
Egentlig skulle Rival Sons ha spilt på Norwegian Wood-festivalen i Oslo denne kvelden. Men da den ble avlyst, og både Rockefeller og Sentrum Scene allerede var booket, havnet bandet i stedet i Drammen. (Kanskje like greit med tanke på været i Oslo denne torsdagen.) Likevel må det ha vært en nedtur for bandet når de forventet å spille for 8-10000 i Oslo, og så ble det i stedet 1/20 av publikummet på en klubb i Drammen hvor man ikke en gang så noe poeng i å åpne galleriet.
Men, er det en ting som har preget Californiernes konserter i alle år, så er det spilleglede. Og de 4-500 som hadde kommet til Union Scene, var tydelig dedikerte fans, for stemningen i salen var det ingenting å si på. At Rival Sons har spilt i Oslo minst en gang i året siden 2011, sist gang på Sentrum i november, gjør selvsagt sitt til at mange ikke gadd å dra til Drammen for å se de enda en gang. Det må være lov til å kalle Rival Sons for Norgesvenner når de nå har spilt 30 ganger her til lands på snaue syv år, og det er vel ikke rart om markedet er litt mettet akkurat nå.
Men det ble en strålende trivelig aften i Drammen, med en intens konsert fra et band som klarer å både høres så løssluppent og udressert ut at man skulle tro de knapt har øvd, og på samme tid er de tightere enn en ilders anus. I Jay Buchanan og Scott Holiday har de den klassiske vokalist/gitarist-duoen som man kan dra paralleller til i Page & Plant, Tyler & Perry, Mick & Keith eller Daltrey & Townsend. Kjemien er åpenbar, og selv om Buchanan kanskje så litt mutt ut i starten, så løsnet det voldsomt etterhvert da de innså hvilket takknemlig publikum de hadde foran seg.
Rival Sons er ikke velsignet/forbannet med å ha en hitlåt som brorparten av publikum står og venter på, og kjeder seg frem til da. De kunne nær sagt spilt et dusin tilfeldige låter fra sine seks skiver og fått like bra respons, men vi fikk et bra utvalg av gromlåter som «Keep On Swinging», «Electric Man», «Tell Me Something» og «Secret». Siden de ikke måtte begrense seg til et kortere festivalsett, fikk vi også høre nydelige «Good Things», fremført live for første gang på tre år. «Torture» ble dratt ut over timinuttsmerket, hvor Buchanan ledet publikum ut i en allsang på hovedriffet, som etterhvert ble dempet ned til noe som kan kalles lav allnynning. Og soulballaden «Jordan» som jeg synes er litt kjedelig på skive, ble en gåsehudopplevelse fra scenen. Og så har vi denne Jay Buchanan altså – gud bedre for en frontmann, og for en vokalist. Han er 25% Plant, 25% Steve Marriott, 25% Jim Morrison og 25% Roger Daltrey på scenen – og likevel 100% seg selv. Scott Holiday spiller enkelt men elegant, og er en av rockens stiligste gitarister med sin snurrebart, solbriller og dress. Mens Mike Miley og Dave Beste legger ned et bunnsolid groove i bunn. Selvsagt er dette retrorock, man skulle tro at bandmedlemmene aldri noensinne har hørt musikk lagd etter 1973 – men hva så?! De treffer et publikum som består av alt fra gråhårede karer i 60-årene til blondiner i 20-årene. At dette er et band utenom det vanlige kan man ikke nekte for hvis man har sett de på scenen.
Ny skive følger til høsten, kunne Scott Holiday fortelle oss under intervjuet som du kan lese i neste nummer av Norway Rock Magazine.
5/6 | Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen
