Søndag 3.mars 2019
Den kanadiske kvintetten The Sheepdogs fikk æren av å varme opp publikum i 45 minutter med sin distinktive, tilbakelente type retro sørstatsrock. Det var tydelig at disse gutta har hørt en del på The Allman Brothers Band, spesielt på noen av de tostemte gitarharmoniene på «Southern Dreaming» og «Nobody». Vokalist/gitarist Ewan Currie, gitarist Jimmy Bowskill og bassist Ryan Gullen var alle iført grelt fargerike kostymer som skar i øynene, men kvaliteten på musikken var åpenbar. Et ubehagelig smekkfullt Sentrum Scene satte mer og mer pris på bikkjene utover konserten, og inne de var ferdig virket det som om de hadde fått seg en god del nye venner og fans også på denne siden av Atlanterhavet – på den andre siden er de allerede blitt ganske så store. Definitivt et band å følge videre i årene fremover. 4/6
Så var det klart for Rival Sons’ tolvte konsert i Oslo siden 2011 – noe som i seg selv kvalifiserer til tittelen ‘Norgesvenner’, i hvert fall når man er fra California. De fleste andre band introduserer nye låter gradvis for sitt publikum, men Rival Sons er ikke som andre band. De spiller nesten den nye skiva «Feral Roots» i sin helhet, ni av elleve låter – kun «Look Away» og «Stood By Me» glimret med sitt fravær. Og da sier det seg selv at når 60% av settlista er nye låter, så falt nok denne konserten mest i smak hos de som har satt seg inn i, og liker, «Feral Roots». Ikke alle er like glade i denne skiva, men heldigvis kunne rivalene også by på eldre låter som «Pressure and Time», «Open My Eyes» and ikke minst gromlåta «Torture». Som alltid er det superduoen Jay Buchanan og Scott Holiday som utgjør fokuspunktene, som et klassisk vokalist/gitar-par i stil med Page & Plant, Jagger & Richards eller Tyler & Perry.
Turnèkeyboardist Todd Ögren har spilt med bandet i fem år, men har nå fått langt nok skjegg til å få hedersplass på podium midt på scenen, bak Buchanan. Og Jay er og blir dette bandets trumfess – han har utviklet seg til å bli en strålende og selvsikker frontmann siden vi første gang så ham på lille Blå i 2011, og visuelt minner han mer og mer om Jim Morrison på høyden. Vokalt slet han mer enn normalt denne kvelden, stemmen sprakk flere ganger, men det tilgir vi lett en såpass hardt-turnerende sanger som aldri tar den lette utveien med å legge melodilinjene ned en oktav eller Bon Jovi-trikset med å holde mikrofonen ut til publikum på de høye tonene. Jay gønner på, så får det bære eller briste – kudos for det!
En aldri så liten dupp i underholdningsverdi midtveis – den ellers så nydelige «Jordan» satt ikke helt der den skulle denne gang, og det ble litt tamt da kun Buchanan og Holiday var på scenen for «Face Of Light» og «Sacred Tongue», men det tok seg voldsomt opp igjen den siste halvtimen, med en strålende «End Of Forever» og pangavslutning med «Do Your Worst». I starten av sin karriere gjorde ikke Rival Sons ekstranumre – de syntes det var for klisjefylt å gå av scenen og vente på at publikum skulle klappe de inn igjen for å ta et par låter til. Men nå gjør de det, og vi fikk kveldens høydepunkt i form av «Shooting Stars», en låt som egentlig ikke burde fungere uten fullt gospelkor – men det gjør den. De takker for seg med «Keep On Swinging». Selv om vi rent musikalsk har hørt Rival Sons enda mer på høgget enn denne søndagskvelden, så satt det aller meste som en kule. Liker du «Feral Roots» – og det gjør vi – så gikk du neppe skuffa ut fra Sentrum Scene. 5/6
Tekst: Geir Amundsen & Anne-Marie Forker
Fotos: Anne-Marie Forker
