Tirsdag 28. februar 2017
Det virker ikke som om Rival Sons kan gjøre noe feil for tiden. Etter at de ga ut «Pressure & Time» i 2011, har superlativene haglet over dem fra alle kanter. Siden januar i fjor har de turnert verden som supportband på Black Sabbaths siste korstog, og rakk jaggu å spille inn «Hollow Bones» underveis og gi den ut i juni. Sabbath spilte sin aller siste konsert i Birmingham 4. februar, men dro Rival Sons omsider hjem da? Neida, de dro i gang sin egen Europaturne allerede neste dag, og stoppet innom Oslo en småsur tirsdagskveld.
Californierne gikk på scenen til tonene av Ennio Morricones udødelige tittelspor fra «The Good, The Bad & The Ugly» og dro igang med sitt eget tittelspor, fra fjorårets «Hollow Bones». Og det er en fryd å se dette bandet på scenen – det er bunnsolid, ærlig klassisk rock’n’roll uten noe gimmicks eller fjas. Sceneproduksjonen er lik null – et backdrop med bandnavnet holder, musikken sørger for resten. Nå gjør de riktignok ingenting som ikke Led Zeppelin og Humble Pie allerede gjorde for 45 år siden, men blås i det – Led Zeppelin stjal også som ravner fra sine helter igjen.
Publikum var også helt med på notene fra starten av, og spesielt under «Torture» ljomet allsangen godt under taket. Setlista fokuserte på de tre nyeste skivene «Head Down», «The Great Western Valkyrie» og nevnte «Hollow Bones», mens de to første ble avspist med en låt hver. At debutskiva «Before The Fire» ikke er så kraftig representert er greit, svært få av oss har den i samlinga, men at de nærmest ignorerer «Pressure & Time» er litt snodig. Spesielt når svært mye tid vases bort til gitarsolo, trommesolo, vokal og slidegitar-jam, og lange uttværede versjoner av låter som jammes opp i 7-8 minutter. Og det er greit å bruke ett minutt på å introdusere bandet, men trenger vi også å introduseres for gitarteknikeren, trommeteknikeren, lysmannen, lydmannen, konsertpromotøren og vaktmesteren m.fl.?
Rival Sons er et fantastisk bra og samspilt band, med knalldyktige musikere i alle ledd, men ingen av de er virtuoser som fortjener å ha fem minutters solonummer på egen hånd – de funker best når alle fire er på scenen samtidig. Eller alle fem, siden de nå har utvidet besetningen med en keyboardist for turneen – og det trengtes. Snurrebartinnehaver og gitarist Scott Holiday er for tiden en av rockens mest elegante personligheter, og han spiller gnistrende. Jay Buchanan er den fødte frontmann, han har publikum rundt lillefingeren, og har vokst enormt som scenepersonlighet siden vi første gang så ham her i Oslo, på scenen på lille Blå sommeren 2011. Og han har stemme som matcher – mannen er en stjerne. Og trommis Michael Miley og den forholdsvis nye bassisten Dave Beste legger ned et bunnsolid grunnkomp, funky og tungt.
Rival Sons ga oss ingen ekstranumre, men det var heller ikke ventet – Buchanan regner det som en klisje å gå av scenen og vente på at publikum heier deg inn igjen. Men etter 100 minutter og avsluttende «Keep On Swinging» var de aller fleste i salen svette og fornøyde etter en tett og intens konsertopplevelse. Bare kutt bort litt daukjøtt, soloer og jamming, karer, så blir dette helt optimalt!
4,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
